Hellige Barbara

Kult I Nikebataljonen?
Under flystevnet i Oslo kom jeg i samtale med Oberstltn. Dag Helge Tvedt som en tid var troppsjef ved Våler batteri. Han kom til å nevne at han og flere andre artillerister under utdanning hadde deltatt i riter i en slags kult rundt Den Hellige Santa Barbara. Dette låt, for meg, nytt og spennende. Var det en slags kult i bataljonen rundt en, for meg, ukjent gudinne? Og syn for sagn; Santa Barbara er historisk nedtegnet som helgen for bl.a. Artillerister, Ammunisjonslager, Festningsverk og Arsenal.

St. Barbaras Orden og Medalje

Den Hellige Barbara:

Den Hellige Barbara: Skytshelgen for tårn og festninger; for arkitekter, murere, tømrere, bygningsarbeidere, taktekkere, klokkestøpere, smeder, steinhoggere,  gravere, ringere, hattemakere, kokker, skreddere, bønder, sigøynere, fanger, brannvesenet og artillerister; mot lyn og ild, mot feber og pest; mot en plutselig død, særlig av kanonkuler eller ved nedstigning i gruver; en av de 14 nødhjelperne

Den hellige Barbara skal ha blitt født på 200-tallet (?) i Nikomedia i Bithynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia). Hun var muligens en jomfrumartyr som ble drept rundt 303 i forfølgelsene under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herkules (286-305), mens andre kilder sier at det skjedde under keiser Maximinus Thrax (235-38) eller keiser Maximinus Daza (305-13). Men det er nok tvilsomt om hun i det hele tatt har eksistert, og hennes navn står ikke i noe eldre martyrologium. Det såkalte Martyrologium Hieronymianum, som vel oppsto i Nord-Italia etter 520 og omfatter rundt 6.000 navn fra hele Kirken, nevner ikke Barbara i det hele tatt. Det gjør heller ikke Martyrologium Syriacum, som er en fortegnelse over martyrene i øst, bevart i et håndskrift fra 411/412. Hennes greske legende ser ut til å ha vært oppdiktet i en from hensikt, og den opptrer først på 600-tallet.

De forskjellige utgavene av legenden stemmer altså ikke overens med hensyn til tid og sted for hennes martyrium. Tidspunktet varierer mellom år 235 og 313, og stedet skal ha vært enten Antiokia, Heliopolis i Egypt, Roma, Toscana eller Nikomedia. Den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, trodde mest på tradisjonen som hevdet at hennes martyrium skjedde i Nikomedia, og den versjonen ble satt inn i Martyrologium Romanum da han reviderte det på slutten av 1500-tallet. Andre legender sier også at hun ble martyrdrept i Heliopolis (Ba’albek) i Libanon.

Men usikkerheten hindret ikke at Barbaras kult ble svært utbredt, først i øst, og hennes legende opptrer i den hellige Simon Metafrastes legendesamling i andre halvdel av 900-tallet (MPG 116, 301 ff.). I Martyrologium Bedae fra begynnelsen av 700-tallet nevnes hun ikke, mens Martyrologium Romanum parvum eller vetes fra omtrent samme tid forteller om henne. Hennes legende ble også tatt med i de utvidete samlingene av helgenlegender i vesten fra 800-tallet, som den hellige Ado av Vienne og Usuard. Hun kom også med i den salige Jakob de Voragines Legenda Aurea, noe som gjorde at hun ble en svært populær helgen i senmiddelalderen, særlig i Frankrike.

En versjon av legenden forteller at Barbara levde i Nikomedia på slutten av 200-tallet som datter av den velstående hedenske paynim Dioscorus (Dioskuros) [tjenestemann hos keiser Maximian]. Hennes skjønnhet og skarpe forstand var berømt, og de rikeste og vakreste ynglingene i byen kjempet om hennes gunst. Men Barbara avviste alle, da hun følte at det måtte finnes mer i livet som ennå ikke var åpenbart for henne.

Stadig oftere bega hun seg til en liten gruppe av døpte kristne, som på denne tiden levde i skjul i stadig angst for de keiserlige kristenforfølgelsene, og Barbara skjønte at hun hadde funnet livets mening. I følge en versjon av legenden var det selveste Origenes (ca 185-ca 254) som førte henne til kristendommen. Han svarte på hennes skriftlige spørsmål gjennom presten Valentin, som hun kunne besøke fordi hun utga ham for å være lege.

Men Barbaras far var en fanatisk kristenhater, og han merket snart endringene hos datteren. Han bestemte at hun skulle holdes borte fra de kristne, så han bygde et tårn ved huset sitt hvor han kunne sperre datteren inne. [En annen versjon av legenden forteller at han stengte henne inne badehuset sitt for å ta motet fra hennes mange beilere.] Da han kom tilbake fra en kort reise, så han at Barbara hadde fått murerne til å lage tre vinduer i tårnet i stedet for de planlagte to. Den rasende Dioscorus spurte hva dette betydde, og Barbara svarte at det var et symbol for treenigheten. Da hun også fortalte at hun i mellomtiden i hemmelighet hadde mottatt dåpens sakrament, ble han fra seg av raseri og forsøkte å drepe henne, men hun ble på mirakuløst vis reddet ved at gulvet åpnet seg for henne.

Men faren anga henne til provinsens prefekt Martinianus, som var en av de mest forbitrede forfølgerne av kristne. Han lot henne piske, men om natten åpenbarte Kristus seg for henne og leget hennes sår. Så lot prefekten henne piske med blykuler, brente henne med fakler, skar brystene av henne og lot henne løpe naken gjennom byen. Men da kom en engel og leget hennes sår og svøpte hennes nakenhet inn i en hvit kjortel. Da innså prefekten at han ikke kom noen vei med tortur, og dømte henne til døden ved halshogging. Dioscorus selv tilbød seg å drepe datteren, og han tok henne med opp på et fjell, hvor han hevet sverdet og hogg hodet av henne. Det skal ha skjedd den 4. desember 306. Men på vei ned fra fjellet slo lynet ned og drepte ham.

En annen kristen ved navn Juliana skal ha lidd martyrdøden sammen med Barbara. En from kristen ved navn Valentinus gravla de hellige martyrene, og ved graven ble syke helbredet og pilegrimene som kom for å be, fikk trøst og oppmuntring.

Barbara er en av de 14 nødhjelperne. Dette er en gruppe helgener som særlig i middelalderen inntok en særstilling i folkefromheten i Rhinland. De ble anropt i all slags nød, og deres kult bredte seg fra Regensburg og Bamberg til resten av Tyskland, Norden og Ungarn, men hadde liten oppslutning i Frankrike og Italia. De nevnes første gang i 1284 i et avlatsbrev og fremstilles første gang i en gruppe i 1331 i dominikanerklosteret i Regensburg. Høydepunktet for kulten ble nådd på 1400-tallet.

På grunn av Barbaras innesperring ble hun assosiert med tårn og deretter med byggevirksomhet, Som en følge av farens skjebne ble hun anropt som vern mot plutselig død, først ved lynnedslag, men som en videreutvikling av dette også mot en plutselig død forårsaket av kanonkuler eller ved nedstigning i gruver. Dette har gjort at hun senere er blitt vernehelgen for kanonérer og gruvearbeidere. Artilleriregimenter i mange land, inkludert Storbritannia, anser henne således som sin skytshelgen. Ammunisjonsrommet på franske krigsskip kalles fortsatt Sainte-Barbe.

St. Barbara’s Feast Day Ritual

As practiced in Douglas’ Texas Battery, recounted by «Hawk»

Friday Dec 4th is the Feast Day of St. Barbara, patron saint of artillerymen.

We start off with the Master of Ceremony calling the body to order, and recognizes: (1) Anyone who has received the «Order of St. Barbara» or «Molly Pitcher,» and then (2) Those who have received a «Medallion of St. Barbara.»

The MC then recounts the Legend of St. Barbara:
Saint Barbara was the extremely beautiful daughter of a wealthy heathen named Dioscorus, who lived near Nicomedia in Asia Minor. She was so beautiful, her father was fearful that she be demanded in marriage and taken away from him, so he shut her up in a tower to protect her from the outside world. Shortly before embarking on a journey, he commissioned a sumptuous bathhouse to be built for her, approving the design before he departed. Barbara had heard of the teachings of Christ, and while her father was gone, she spent much time in contemplation. From the windows of her tower, she looked out upon the surrounding countryside and marveled at the growing things; the trees, the animals and the people. She decided that all thse must be part of a Master Plan, and that the idols of wood and stone worshipped by her parents must be condemned as false. Gradually she came to accept the Christian faith.
As her belief became firm, she directed that the builders redesign the bathhouse her father had planned, adding a third window so that the three windows might symbolize the Holy Trinity. When her father returned, he was enraged at the changes and infuriated when Barbara acknowledged that she was a Christian. He dragged her before the prefect of the province, who decreed that she be tortured and put to death by beheading. Dioscorus dragged her behind a horse to the top of a mountain, and there he beheaded her with his sword. As he did the deed, there was an enormous clap of thunder, he was struck dead by lightning, and his body consumed.
Saint Barbara lived and died about the year 300 A.D. She was venerated as early as the 7th Century, and the manner of her father’s death caused her to be regarded as the patron saint in time of danger from thunderstorms, fires, and sudden death. When gunpowder made its appearance in the Western world, Saint Barbara was invoked for aid against accidents resulting from explosions, and since early artillery pieces had an unfortunate tendency to explode instead of actually firing the projectile, Saint Barbara became the Patroness of Artillerymen in all of Christendom.
Saint Barbara is usually represented standing by a tower with three windows, carrying the palm of a martyr in her hand. Often, too, she holds a chalice and a sacramental wafer and sometimes cannon are displayed near her. In the present calendars, the Feast of Saint Barbara falls on December 4th, and is traditionally recognized by a formal Dining-In or military dinner, often involving presentation of the Order of Saint Barbara.
The Order of Saint Barbara is an honorary military society of the United States Field Artillery. Both U.S. Marine and Army field artillery, along with their miltary and civilian supporters are eligible for membership. There are two levels of recognition. The most distinguished is the Ancient Order of Saint Barbara, and those who are selected for this honor have achieved long-term, exceptional service to the field artillery surpassing even their brethren in the Honorable Order of Saint Barbara. Members of the Orders are permitted to award the «Medallion of Saint Barbara» to artillerymen who are members of the Field Artillery Association for various achievements.
Thus, Artillerymen of the present are linked with artillerymen of the past in a brotherhood of professionalism, selfless service, and sacrifice symbolized by Saint Barbara.
Now, onto mixing the punch. The honorary «stirrer» constantly stirs the mixture with the artillery saber while the ingredients are added:
Into a large iron kettle, or suitable crock pot, the first soldier pours a container of previous years’ punch, and explains that this represent «Tradition».
The second soldier pours in bright red fruit punch. He explains that this represents the official color of artillery in every army.
The third pours in some dark rum, representing the «Coming of the Storm».
The fourth pours in some deep red wine, which represents the «Bloodshed of Our Brothers».
The fifth pours in golden-colored rum, representing the «Hope of Victory».
The sixth pours in peach brandy, representing «Confiscated Officers’ Stores».
The seventh pours in spring water, representing the «Importance of Fresh Water».
The eighth pours in bourbon, representing the «Southern Gentleman’s Drink».
The ninth pours in lime/lemon juice, to «Ward off scurvy».
The tenth drops in some rose petals, representing «Love for our Women».
The eleventh pours in molasses, representing «Axle Grease», to keep the wheels turning.
The twelfth pours in mixture of lemon juice and brown sugar, «Squeezings from the Sponge».
The thirteenth pours in dark apple cider, «The cleaning water from the Sponge Bucket».
The fourteenth puts in some coffee and parched corn, «Food for the common soldier».
The fifteenth puts in mixture of water and brown sugar, «Mud from the battlefields».
The sixteenth puts in the black cake decoration, «Gunpowder».
The seventeenth puts in chocolate covered cherries, «Canister Shot».
The eighteenth puts in a horse-shoe to «Honor the horses».
After this….. The youngest member of the group is asked to come forward and taste the concoction, to see if it is suitable…. He grimaces, and says, «This won’t do. Something is missing.» The groups wonders what it can be. Finally the oldest member of the group pipes up from the rear, «I know what is missing,» and comes to the front with a wool sock, dusted with powdered sugar, representing the dust of the march. He dusts it off a time or two to scatter the sugar, and throws it into the container, which is stirred again. Then the Commander is asked to come forward and taste it again.
He exhibits an air of sublime pleasure… and orders everyone to come forward and partake.

Norsk Militær Luftmakt 100 År

Nikestand ved 100 års jubiléet i Oslo
Tekst & Foto: Peter Lindholm
Selv om de 250 000 fremmøtte på, ved, rundt og uttafor (tusenvis i båter på fjorden) rådhusplassen i Oslo´s ansikter stort sett var rettet mot den skyfrie blå himmel, på lørdag og lite enset de velbetjente stands under det heftig og mangfoldige flyshow som utspilte seg over Oslo. Ble det en meget vellykket bakkedag søndag hvor de åtte nikeveteraner (To skift på hver fire mann) fikk flittig besøk og kunne dele sine kunnskaper med masser av besøkere på standen ved hjelp av sin «bio-hard-disk» og plakater. Her fra v.: Arnt Bostad, Truls Bølstad, Leif Helseth
og Rolf Gjestang.
Her Leif Helseth iferd med å instruere noen av de hundretusenvis av besøkere ved hjelp av en oppforstørret plakat av Nike Improoved. I bakgrunnen troner et enormt cruiceskip og Skoleskipet Christian Radic. Rett forran warhead på Herculesen: Akershus Festning og Hjemmevernsmuseet.
Her vår standvenninne og patriot, nettopp avmønstret fra Christian Radic (se baugspryd i bakgrunnen) haiker her med Hercules til en avtale med «Patrouille de France» i stor høyde.
***  ***  ***

Oslo under vingene:
«A Once In A Lifetime AirShow»:
Tekst & Foto: Peter Lindholm
Ko-Barna—-Ko-Barna
Allerede kl 0845 var Ole Edvart Antonsen på plass for å øve på sitt flygelhorn som med «full guffe» på alle gigahøytalere med god hjelp fra Oslo rådhus to tårn som ga et ekstra «push» til tonene fra Antonsens egen komposisjon: «Vidda». Denne efter hvert velkjente melodi ljomet over Oslo sentrum oppover Karl Johan, fikk resonans i slottets veggflater og ble slynget videre ut over Frogner og Homansby´n. Jodda når «luren låter fra seterknausen komme kyra til sæters» og i løpet av denne dagen kom de i hundretall, tusentall, titusentall og hundretusentall for å mette sine ører og øyne på, rundt, ved og forran rådhusplassen for ikke å snakke om alle de som klamret seg til festningsvollene på Akershus Slott og de tusentals små og storbåter på den solglitrende fjorden. Valuta fikk de i rikt monn for både ører og øyne…og det gratis.

Falskjermshoppere åpner Showet
Flagghopper Thomas Solli fra Grenland fallskjermsklubb åpner luftshowet, hopperen ovenfor er vi takknemlig om noen av våre besøkere kan navngi.

Første Fly På Vingene i Norge i 1912 «START»:

Først i lufta: 1. juni 1912 fløy Norges første fly, Start, sin første tur med en norsk marineoffiser bak spakene.
Marineoffiseren Hans Fleischer Dons var den første nordmannen som fløy et norsk fly i Norge! På morgenen 1. juni 1912 satt Dons seg bak spakene på enkeltdekkeren «Start» og tok av fra Gannestadjordet på Borre i Horten. 35 minutter senere landet han trygt på Øra ved Fredrikstad. «Start» er et tysk Rumpler Taube-fly, som på folkemunne ble kalt «Taube-due». Formen på vingene og kroppen viser tydelig hvorfor! Flyet ble innkjøpt for kr. 30 000 i 1912 etter en innsamlingsaksjon ledet av bl.a. Dons. Det ble så gitt i gave til Marinen for å assistere u-båten «Kobben», der Dons var nestkommanderende. Bakgrunnen for pengeinnsamlingen var flere oppvisninger av flykunst gjennomført av svenske flygere. Norske tøffinger likte ikke å ligge bak svenskene, men mer alvorlig var det at forsvaret også fryktet for sikkerheten. Å skaffe det norske forsvaret fly ble derfor viktig. Pengeinnsamlingen gjorde dermed at Marinen ble den første delen av forsvaret som kom på vingene! Og det ble Dons som fikk det ærefulle, men farlige oppdraget å bli første norske pilot i luften. Flyet «Start» ble siden gitt til Teknisk museum, som har hatt det utstilt på Kjelsås i en rekke år. Nå er det utlånt til Forsvarsmuseets flyhistoriske samlinger på Gardermoen, der det kan oppleves av publikum samtidig som det står godt bevart i klimakontrollerte forhold.

Bleriot X1 Fra Omtrent Samme Tidsepoke Markerer 100 Års Flyvningen:

Enkelheten i denne konstruksjonen ligger i blidet og kun med dette som arbeidsskisse skulle en entusiast kunne bygge seg sitt eget: Her like over Honnørbrygga, Oslo og 250 000 beundrere hundre år efter i 2012.
Her er kontakten med utsiden optimal. Kun med hjelm og briller som beskyttelse hilser her flyveren Bertil, til sitt enorme publikum på rådhusplassen. Fult navn på flyveren kommer på denne tråd.
Man trenger ikke være flyfantast for å se skjønnheten i denne «motorfuglen» og også forstå den entusiasme som skal til for fremdeles å kunne mestre de aierodynamiske forhold med disse enkle midler.

Tiger Moth:
Major Eskil Amdal i sin F-16 modyfied
Eskil
Portrettfoto: Luftforsvaret

Gode venner og flyentusiaster jeg må straks innrømme at mitt foto av Major Amdals F-16 her er lagt ned til største densitet. Dette for å illustrede den «trust»= kraft= motorkraft som her skal til for at majoren skal kunne gjøre dette stunt; nemlig «å Stå i Luften» uten særskildt fremdrift og dertil uten å «stalle» eller på norsk falle som offer for tyngdekreftene og gå i bakken, eller i dette tilfeldet i Oslofjordbassenget like utefor Opreraen. Dette er det ikke mange i verden som gjør og de som gjør det bør være født til dette: Å leke med supersonic, airodynamic og avanserte flyvende farkoster.
Eskil´s F-16 her «mellom mastene» på Christian Radic demonstrerer inflight m/understell-flaps ute og tar avskjed med sitt publikum:
Med stabil ryggflyvning over hele Oslobassenget. Major Eskil Amdal er ett av Det Norske Luftforsvarets flyveress: De som sier hvor mange ess vi har: vet ikke… og de som vet hvor mange……………….. sier det ikke:-)

Tre Saab Safir:

Söta Bros Saab Safir: Trofast flymaskin fra våre naboer i øst som ble brukt som trenings og kommunikasjonsfly; benyttet av forsvaret fra femtitallet til langt ut i åttiårene.
Tettpakket på Akershus Slott
De dramatiske skyer i bakgrunnen er kun et værgudenes effektstunt til dette bildet;-) Vips… så var de borte; -en perfekt fly-show-dag kunne fortsette.
Spitfire: Solo. DC3 & Harvard: Formasjon
Ytterligere tekst kommer til både Spit´en, Dakota´n og Harvard´en
Neste: Boeing 707 AWACS, Vampire, T-33.
Og måkene er med: Her i formasjon med Bell og Awacs

F-16 Formasjon:
C-130 Herkules, P-3 Orion, DA 20 Jet Falcon:
Akershus Slott og Festningsvollene er fullsatte, Oksvaldbrygga er stinn.
Honnørbrygga og Akers Brygge er tettpakka
OG…Rådhus og Vestbaneplassen er spekka med folk; klar for et luftshow med looping the loop, roll, lowpass avec salto mortale med de fenomenale Patrouille de France;-)
Patrouille de France:
Men først en fanfare av Ole Edvard Antonsen akkompagnert av Luftforsvarets Militære Orkester bestående av fortrinnsvis damer; og til den velkjente «Vidda»´s Toner flyr Patrouille de France åtte jetmaskiner inn over mastetoppene på Oslo havn:
Med kondensstriper i våre to lands felles nasjonale farger
For så å kreere hakeslepp på 250 000 tilskuere
Og more seg med med alle mastene på Oslo havns alle seilende fartøyer
And Close UP:
Patrouille de France består av 8 fly av typen ALPHAJET som fløy for første gang i 1973. Flyet blev det officielle Patrouille de France fly i 1981 da det avløste Fouga Magister.
Flyene er alle malt i de franske og norske nationale farver, rødt, hvitt og blått.
Når teamet ankommer til Norge er det sammen med en C-160 TRANSALL som er deres støttefly med teknikere.

Fabrikant: Dornier Flugzeugwerke / Dassau-Breguet
Besetning: 2
Våpen: Maskinkanon, Raketter, Missiler og bomber
Dimensjoner:Lengde: 13,23m
Høyde: 4,19m
Spendvidde: 9,11m
Vekt (tom): 3.500kg
Yteevne: Motor: 2 × SNECMA Turbomeca Larzac 04-C5 turbofans
Max hastighed: 1000 km/t
Det kan vise seg vanskelig å få navnene på disse flyverne; prøver igjen:-)
Og måka gir seg ikke. Den vil formasjonsfly!
Og her klarer hun det nesten
Sterke farger i motlys
Dyktige gutter….jenter?
Now What!
FIN

***   ***

Søndag 2. September En Bakkedag:
Gloster Gladiator:
Her en av heltene fra 9. april 1940; sjelettet av en Gloster Gladiator som kjempet tappert mot en uhyrlig overmakt av tyske moderne jagere: Jonn Einar Bekkevold er den stolte herre ved dens side som forsøker å samle sammen til en flyvedyktig utgave av denne historiske flyvemaskin. Fenrik Bekkevold kjenner vi fra Eiliv Thorheims «Nike-bataljonen De første 25 Årene» og som nikeveteran fra Fort Bliss Texas USA. Gloster Gladiator er efter manges mening «det vakreste som har krysset himmelhvelvet» og det gleder oss utmerket å presentere en Gloster Gladiator På Sine Vinger:
Gladiator Foto: Google

Gloster Gladiator i norsk tjeneste:
Ved det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 var jagervingen i Hærens flyvåpen stasjonert på Fornebu ved Oslo. Kun syv av Gladiatorene var flydyktige den skjebnesvangre morgenen og tok opp kampen mot store fiendtlige flystyrker. De bet godt fra seg og klarte å skyte ned fem tyske fly. Nesten alle gikk imidlertid tapt etter nødlandinger eller ble skutt i stykker av tyske fly etter å ha landet for å etterfylle ammunisjon og drivstoff.
I løpet av 1938 – 1939 fikk Hærens Flyvevæsen tolv fly av denne typen. De ble nummerert: 413 – 435 (alle hærens fly ble nummerert med oddetall, mot marinens med partall). 413: Var i luftkamp over Oslo. Landet på Bogstadvannet og etterlatt. Ble senere fjernet av okkupasjonsmakten. 415: Parkert på Fornebu for vedlikehold. Tatt av Luftwaffe, men ble ødelagt 12. april under et britisk bombeangrep. 417: Havarerte 15. mars 1940. 419: Var i kamp 9. april, men ble skutt i brann av tysk Messerschmitt Bf 110på Fornebu. 421: Inne til vedlikehold på Fornebu. Tatt av tyskerne.423: Var i kamp over Oslo. Var siste flydyktige norske Gloster Gladiator. Landet på Vangsmjøsi i skadet tilstand 23. april. Sank, ble hevet og er under restaurering. 425: Skutt i brann av tysk Messerschmitt Bf 110 på Fornebu..Gladiator nr. 427. Nødlandet nær Kolsås etter kamp med tysk Messerschmitt. 427: I luftkamp med tysk Messerschmitt Bf 110. Skadet og nødlandet nær Kolsås i Bærum. Ribbet og ødelagt av sivilbefolkningen. (Det tyske flyet ble skadet i luftkampen, måtte nødlande på et jorde ved Bryn kirke i Bærum og ble skutt i brann av besetningen.) 429: Landet ved dampskipskaien på Hamar. Deler fra flyet ble brukt til å reparere 423. Lagret privat. Ble senere oppdaget og konfiskert av tyskerne. 431: Havarerte på Kjeller 3. januar 1940. 433: I luftkamp over Oslo. Etterlatt på Mjærvann i Enebakk. Ribbet av sivilbefolkningen. Konfiskert av tyskerne sommeren 1940. 425: Under reparasjon på Fornebu. Konfiskert.

Tekniske data:
Motor: En 840 hk Bristol Mercury IX (VIIIA), 9-sylindret luftkjølt radialmotor.
Bevæpning: 4×7,7 mm Browning maskingeværer.
Vingespenn: 9,83 m
Lengde: 8,36 m
Vingeareal: 30,00 m²
Tomvekt: 1 577 kg (1 698 kg)
Normal lastet vekt: 2 155 kg (2 459 kg)
Maks. hastighet: 407 km/t ( 395 km/t)
Marsjhastighet: 340 km/t
Rekkevidde: 660 km
Stigehastighet ved havnivå: 716 m/min (700 m/min)
Stigetid til 1 525 m: 1,9 min.
Stigetid til 3 050 m: 3,8 min.
Stigetid til 4 570 m: 5,8 min.
Stigetid til 6 095 m: 9 min (9,5 min).
Tjenestehøyde: 10 060 m ( 9 750 m)

Lockeed Martin F-35
Fremtidens supersonic på Gamle Vestbaneplassen
Cocpit på F-35. Instrumentpanelet er fake her: Det sitter nemlig som digitalt display i flyverhjelmen.

Andre Verdenskrig 1940 – 45
Leker her litt «farlig» med de gamle våpen for mitt kamera. Baseforsvar.
Turistbåten Emerald Princess:
Sterke stilmessige kontraster her med Cruiceskip, Nike Hercules og FM-Freedomfighter

Fregatt F310:
Fine agressive linjer i aftensolen her mens en seilbåt for god bør stevner inn mot «operabukta»; publikum velkommen ombord hele søndagen.

Cruicebåtene Legger Til Oppunder Akershus Slott
Nye kontraster og «kameramat» Her ligger Emerald Princess klar for «salve».
3/4-Tonns Dodge:
Jodda militært utstyr og kjøretøyer appelerer til de yngre: Her en ung mann i sitt eldorado; på en 3/4-tonns Dodge; et kampkjøretøy «smeikende» sin laptop.
Og her får en «håpefull» veiledning i håndtering av bazooka, mens byens borgere tester moderne automatiske håndvåpen i bakgrunnen.
Og midt i det hele:
En kopp kaffe med medbrakt fyrstekake på Honnørbrygga
Og så: Takk for Denne Gang:
Vi slutter der vi startet med Nike Herkules; som her løftes på bil for transport tilbake til Kjeller.
Epilog:
Noen av dere som kanskje lurer på hvorfor bruke så mye plass til flymaskiner og Luftforsvarets Jubileum? Til det er det tre enkle men desto mer slagkraftige svar.

1. Personlig er jeg oppvokst ved enden av, datidens, Norges lengste runway på Sola flystasjon (1946 til 59 – 10 til 23 år) og var sammen med mine kammerater Arne og Helge eksperter på flymaskiner generellt og flyvere spesiellt og alle tre skulle vi naturligvis bli flyvere:-) Vi konkurerte om hvem som kunne gjenkjenne de forskjelligste maskiner på både øye og lyd. Sola flystasjon under LKV (Luftkommando Vestlandet) var på den tiden Norges mest velbesatte flystasjon hva betreffer flytyper, være seg sivile som militære maskiner, fra Junker 52, Catalina og Sandringham (alle stasjonert på Sola Sjø hvor Catalinaen var militær og de to andre sivile passasjerfly med DNL (Det Norske Luftfartsselskap) som opperatør. Sola var delt inn i tre nærmest separate flybaser: Sjøflyhavna i norvestenden av nord-syd runwayen og Hafrsfjordur (Refr. Snorre: Erling Sjalgsson og slaget i Hafrsfjordur) som landing og take off (Hafsfjord; nyere skrivemåte; Hafrsfjord) og 333 skvadronen bestående av tre Catalinaer som patruljerte havområdene, Jagerflyavdelingen på østsia runwayen med 331-332-334 skvadronene og fotovingen (fra 53 bestående av F 84E-G og Fotovingen med 4. Sabremaskiner (fotovingen). I tillegg hadde denne sia «stripa» også både Harvard og Fairchild Cornell som trenings og observasjonsfly i aktivitet. Den sivile flyplassen lå på vestsia av nordsyd «stripa» hvor man trafikkerte et antall sivile maskiner som DC.3 Dakota DC.4 Skymaster (den maskinen som fløy oss Nikefolk over i 1958) pluss alle de DC´ene som kom til efter hvert, De Haviland Heron, Operert av Braathen SAFE pluss alle SAS maskinene som kom til efter hvert. Nær sagt alle verdens maskiner landet på Sola i den tiden da den hadde landets lengste runway (3200 m) Nord Syd, samt de beste værforhold for landing og take off i nord- europa. Jadda og vi håpefulle guttongane som var innflyttere her i dette nordjærområdet fikk klå på alle disse maskiner i tur og orden; sitte i cocpit og føle på rora, sjekke instrumenter, følge med på flyvernes sjekkrutiner, være med på testflights. Arne og Helges far var teknisk sjef i Braathen SAFE og min far satt i tårnet og konrollerte det hele. Vi var «akkrediterte» i kraft av «håpefulle»:-).

2. Vår eminente president KTO er kanskje den jeg kjenner som jeg helst ikke ville møtt i en åpen flykjenningsdyst: Han vet mer om flymaskiner enn det han vil innrømme. Kanskje er det i kraft av sin kjærlig het til det å fly…? Han er jo fallskjermshopper med utallige lufteturer bak seg eller kanskje er det med basis i det faktum at han en del år satt som daglig Leder i Forsvarets Flysamlinger på Gardermoen. Dette håper jeg han selv repliserer i sin biografi (her på forumet?) Eller:

3. Bunner det i det faktum at en artillerist med absolutt minste feilmargin, ikke bare bør, men må vite…og det med største nøyaktighet hva han IKKE skal skyte på.

Nu kan man jo her fiffig innvende:
Men man har jo IFF ( Identification Friend or Foe). Jammenallikkavælagutt:-)
Peter Lindholm, Åmål 15. sept. 2012.

Jazzmontør / NNVS

NNVS, Norsk Kulturråd, JazzMontør & Digitalt Fortalt
Tekst & Foto: Peter St. Lindholm

Under tak av Norsk Luftfartsmuseum 23.-25. september 2011 på Forsvarets flysamling Gardermoen.
Vår produsent Kjetil Bjørke fra JazzMontør i karismatisk stil. Han får oss tolv «forfattere & regissører» topp motivert og konsentrert inn til essensen av vår historie og produktet «i box» til søndags-premieren: Tre minutters dokumentarfilm på tre dager pr. snute.Tekst, lyd, bilde, musikk og effekter ganger tolv:
Godt jobba mann!
Vår president Kjell T. og og sekretær Arnt B. på skolebenken igjen.

Ole-Petter Worsøe NNVS fhv. Asker batteri, sentralt mellom damene; Til v. i bakgrunnen: Kristin Bolgård fra Norsk kulturråd og i forgrunnen Kari Aasjord White fra Norsk Luftfartsmuseum i Bodø.

Her er hele «klassen» på 12, minus fotografen, ivrig opptatt med å fortelle sin lille personlige historie som skal bli ett billedspill, kall det gjerne film, på maks 3 minutter. Manuset leses så inn digitalt under profesjonell veiledning av «jazzmontør». Her blir historikk med personlig vinkling produsert.

På Forsvarets flysamling Gardermoen blir fortellerseminaret konsentrert i omgivelser av luftfartens mange flyvende «klenodier». Her åpner Norsk kulturråds representant Kristin Bolgård, og presenterer Digitalt Fortalt. Flyet i bakgrunnen er en SAAB Safir som en tid ble brukt i Luftforsvaret som skole- og kommunikasjonsfly.

Luftvern i dag

Reportasje: Peter Lindholm

Forsvarets luftvern har ikke vært mindre siden 1945. Det eneste operative batteriet befinner seg over 100 mil fra Oslo.
Forsvarsdokumenter viser hvordan luftvern de siste åtte årene har fått større ansvar og oppgaver, men har fått stadig mindre utstyr til rådighet. Nedbyggingen forklares med fraværet av kald krig og overgangen til et moderne forsvar.

-Landets eneste luftvernbatteri befinner seg i Bodø. Hvor mobilt er det?
-Det er mobilt, men det tar tid å flytte på.

-Ligger luftvernet litt nede?

-I fredstid, om noe skulle skje plutselig, vil luftvernet slite med å være på plass i løpet av noen timer.

-Luftvernet sier de i dag kan være på fire steder samtidig?

-Fire? Vi har identifisert et behov for å være på flere steder. Fire er bekymringsfullt lite, sier Glærum.
Marginalt

Luftvernets øverste sjef, oberstløytnant Bjørn Stai, beskriver dagens luftvern som «marginalt»:

-Vi har et luftvern i henhold til gjeldende politiske ambisjoner, og det man er villig til å sette inn på det. Men det er klart det kan oppfattes som marginalt, sier Stai.

-På Forsvarets egne nettsider heter det at luftvernet er organisert i egne avdelinger i Hæren og Luftforsvaret. Hvor befinner disse seg?

-Hæren har i dag ingen luftvernavdeling. Luftforsvaret har alt ansvar.

På det meste hadde 13 brigader og 12 flystasjoner i Norge hvert sitt luftvern, men det har blitt kraftig redusert siden 1998. Ifølge Stai har mange vestlige land skåret ned på sitt luftvern.

Må prioritere hardt

-Er det ikke rent militært om å gjøre å beskytte flyplasser, f.eks. med jagerfly, og er ikke overvåkingsstasjoner, hæravdelinger pluss sivile institusjoner som oljeinstallasjoner viktig å kunne beskytte?

-Luftvern kan like gjerne forsvare oljerafinnerier som flyplasser. Slike mål er det strategiske overfallets natur, som kan gjennomføres for å presse norske myndigheter i kamp om ressurser.

-Fordelen med luftvern er at det kan utplasseres ett sted for en periode, mens et kampfly, som kan løse mange av de samme oppgavene, ikke kan oppholde seg lenge på samme sted. Men vi har ikke så mange batterier igjen. Det blir en streng prioritering av hva vi skal forsvare, sier Stai.

Det Norske Luftvern:

Består i dag av våpensystemet «Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System» II (NASAMS II). Systemet er i stand til å beskytte militær, som sivil, infrastruktur og kan muliggjøre manøver for militære styrker gjennom beskyttelse mot lufttrusler. Primæroppdraget til enhetene er å beskytte objekter eller områder mot trusler ført frem gjennom luften. Bredden i type oppdrag, og kompleksiteten i våpensystemet, gjør at avdelingen er selvforsynt med sambandsstøtte og logistikk.
Grunnleggende fagutdanning på våpensystemet gjennomføres ved Luftverntaktisk skole (LVTS) i Bodø. I dag utdannes det innen to fagretninger; Crew chief Launcher (CC LCHR) og Lagfører Samband. Det vil for begge fagretningene være en felles modul for gi detaljert kunnskap, og forståelse for, NASAMS våpensystem før man spesialiseres innen sitt fagfelt.

Som CC LCHR gis man utdanning for å kunne betjene våpensystemets utskytningsrampe, samt lede launcherlaget i garnison og felt. Sambandsutdanningen skal gjøre Lagfører Samband i stand til å operere våpensystemets sambandsbærere, som er nerven i systemet. Begge utdanningsretningene vil være grunnlaget for å kunne fungere som lagførere innen respektive fagfelt. Utfordringene i tjenesteperioden er varierte og utfordrende, både innen lederskap og fag.

Videregående fagutdanning på våpensystemet gjennomføres også ved Luftverntaktisk skole (LVTS) i Bodø. Her er det mulig å søke på kurs etter at man eventuelt har fått en stilling som avdelingsbefal innen luftvern. Gjennomføring av for eksempel Sensor Control Officer (SCO) kurs gis kompetanse som er nødvendig for å fylle funksjoner som Sensorlagfører og Tactical Control Assistant (TCA).
Basert på egnethet og egne ønsker vil man kunne få mulighet til å utdanne seg til Tactical Control Officer (TCO). TCO er ildledningsoffiseren i våpensystemet, som er den som tar avgjørelsen om lufttrusler skal nedkjempes.

Personell som tar Krigsskoleutdanning vil avhengig av bakgrunn bli gitt nødvendig kurs for å inneha funksjoner som troppsjef og TCO.

Luftvern er stasjonert i Bodø og på Ørland. Begge er aktuelle tjenestesteder.

 

Russiske S-400 Triumf Langdistanse Luftvernraketter

S-400 Triumf har en rekkevidde på 400 Km. Neste generasjon; S-500: 500 Km.

Opprettelse av nye produksjonslinjer i luftvernkonsernet ”Almaz-Antej” vil gjøre det mulig drastisk å heve effektiviteten til produksjon av systemer for luftvern og rakettforsvar i Russland. Modernisering av produksjonskapasiteter kombinert med minsking av driftsomkostninger vil gi konsernets bedrifter mulighet til ikke bare å produsere avansert kampmateriell, men også aktivisere seg på markedet for sivilproduksjon.

Konsernet ”Almaz-Antej” er en av lederne i russisk forsvarsbransje, dets investeringsprogram tiltrekker seg stor oppmerksomhet. Beslutningen om å bygge nye bedrifter i Kirov og Nedre Novgorod og om å opprette Det nordvestlige regionale senteret i Sankt Petersburg som har forent flere bedrifters kapasitet ble tatt i forbindelse med nødvendigheten av å modernisere konsernets produksjonskapasiteter for å produsere våpen av femte generasjon. Fornyelsen av produksjonakapasiteter og fullkommengjøring av forvaltningsskjemaer, logistikk og andre forsyningsprosesser vil gi konsernet sjansen til ikke bare å øke produksjonsvolumer av nytt materiell og produsere det fortere, men også minske dets kostende.

Det statseide foretaket Obukhovskij zavod i Sankt Petersburg som nettopp har markert sitt 150-årsjubileum er en av hovedleverandører av russisk våpen og kampmateriell. Bedriften begynte å produsere marine-og festningsartilleri, nå produserer den oppskytingsramper til rakettsystemer til luftvern, marine og strategiske rakettstyrker i Russland og til eksport. Ved siden av militærproduksjon, fremstiller bedriften også noen typer sivilt materiell, bl.a. utstyr til atomreaktorer, boreanlegg og romfart.

På foretaket Obukhovskij zavod produserer man oppskytingsramper til det mest avanserte luftvernrakettsystemet S-400, oppskytingsramper til luftvernsystemet ”Redut”, til overfateskip av ny generasjon – korvetter og fregatter og en rekke andre rustninger.Under fremstilling av disse typer materiell har foretaket utviklet stor kompetanse. Denne kompetansen og modernisering av produksjonen: bygging av nye avdelinger, montasje av det mest avanserte russlandproduserte og importerte utstyr og minsking av driftsutgiftene gir foretaket sjansen til å satse ikke bare på rustningsmarkedet. De fornyede forsvarsforetak, Obukhovskij zavod bl.a., kan bli ledere også i sivil maskinbygging som under dagens økonomiske forhold ofte er i stand til å trygge større profitt enn produksjon av rustninger og kampmateriell. For foretaket Obukhovskij zavod med dets erfaring kan markeder for bygge-og montasjeutstyr, deler av energiutstyr osv. bli svært lovende.

Men nå står foretaket overfor utfordringen om å gjennomføre sin del av det statlige rustningsprogram. Innen 2020 må Russlands flystyrker få 56 divisjoner S-400 og 10 divisjoner av det lovende systemer S-500. Troppene har alt fått 6 divisjoner av S-400, produksjonen aktiviseres: i bedriften Obukhovskij zavod og i en avdeling av bedriften for radioteknisk utstyr arbeider man aktivt for å produsere nye oppskytingsramper og radarer. Snart får vi vite når og hvordan serieproduksjonen av S-500 vil begynne.

Frederiksvern

Staferni Frederiksvern Stavern
Foto & Reportasje: Peter Lindholm
Stavern Historier: Fra gammel og nyere tid:
Herunder følger et historisk billedreportasje fra vår første base efter tilbakekomsten fra USA: Stavern…… eller mer sagnomsust; Frederiksvern: Artilleritrening, befalsskoler, kommandoløyper, skarpskyting med firling mot flymål (slep) på Rakke med Bazooca og skarpskyting m/håndvåpen. Vi tar dere fra år 1207 og fram til 2012; 805 år i et jafs:-)
NOEN MILITÆRAVDELING I HELE VERDEN SOM KAN/KUNNE MÅLE SEG MED «VÅR» VAKTBU?

Den Ofisielle Historien:
Fra Sverresagaen i Snorre får vi først høre om Stavern i 1207 dog i forbindelse med den viktige fyrstasjonen Svenner like uttafor Stavern og det med både signalstasjon og semaforkontakt allerede i bagler og birkebeiner tid. Her i det ytterste av Oslofjorden med fri horisont til sine to grannelands Hirtshals i Danmark og Strømstad i Sverige. Stavern & Svenner-konstellasjonen; en maritim maktfaktor i et skandinavisk maritinum.

Snorre skrev som en prolog til slaget om Slottsfjellet i Tønsberg:
”Under tykk skodde greide birkebeinerne med deres flåte å seile forbi, og dermed var baglerne utmanøvrert. Baglerne seilte ut i farvannet innenfor Jomfruland og nådde fram til Stavern og Sveinar (Svenner). Der gikk de i land for å unnslippe birke-beinerne, som stevnet videre opp mot Byfjorden som ledet til Tønsberg”.

Stavern har en historie som går tilbake til oldtiden, da som havn og ankerplass. Under striden mellom baglerne og birkebeinerne i 1207 la begge flåtene til her på ulike tidspunkter. Til å begynne med livnærte nok staværingene seg mest ved fiske og losing. Stedsnavn som Fiskerneset, Sildehållet, Vadholmen og Vadbua vitner om en viktig fiskerhavn i gammel tid.
I 1677 ble de første bastionene bygget ute på Karlsøya og Stavern Fort ble etterhvert et viktig forsvarsverk under Den Store Nordiske Krig. Tordenskiold besøkte ofte fortet på Citadelløya og festningsanlegget var begynnelsen på en ny æra for fiskeværet Stavern.
Fra 1750 ble festningsanlegget Fredriksvern Verft bygget og i 1817 kom Söekadetinstitutet til Stavern. Her ble norges første sjøoffiserer utdannet og la grunnlaget for norges fremgang som sjøfartsnasjon – «vår ære og vår makt, har hvite seil oss bragt». Nå steg antall innbyggere i Stavern raskt.
Ca. hundre år senere var Stavern blitt et livlig sted med 20 butikker og hele 160 hus. Det sivile Stavern og militære Fredriksvern ble i 1799 slått sammen til ett kirkesogn, med navnet Fredriksværn. I 1930 fikk stedet tilbake sitt opprinnelige navn Stavern, som første gang er omtalt i Sverres saga i forbindelse med baglerstriden i 1207 – da som Staferni. Dagens bysentrum stammer fra gjenreisningen etter en bybrann i 1883, mens Fredriksvern kirke, indre torv og garnisonsbygningene rundt Pumpeparken er fra 1700-tallet.
Fra 1942/43 var Stavern Norges minste by, og hadde kjøpstadrettigheter. Stavern ble innlemmet i Larvik storkommune i 1988 og mistet statusen som egen bykommune. Stavern kommune var bare på 2,3 km². 8. desember 2010 vedtok Larvik kommunestyre enstemmig, at Stavern igjen er en by.
Et trafikknutepunkt
Helt fram til den gradvise avviklingen av marinebasen fra 1814 var Stavern havn norges viktigste orlogshavn. Fiskere og loser har også hatt brygger her i minnelige tider. Spiren til det som ennå kalles Dampskipsbrygga skriver seg fra 1815. I en havn med så lange og rike tradisjoner fins det kulturminner overalt knyttet til skip og skipsfart, ikke minst på bunnen av havnebassenget. På alle knausene rundt havna fins tallrike ringer og bolter brukt som fortøyningsfester.
Stavernsgul (okergul farge)
Kunstmaleren Asbjørn Aamodt, som flyttet til Stavern i 1930 årene, blir ofte utpekt som opphavsmann til fargen. Han brukte mye okergul farge i sine naturbilder. Stavernsnavnet ble således knyttet til den gamle naturfargen oker. Det ble fort fanget opp av malingsfabrikken Jotun som satte fargen i produksjon. Jotun har jo fortsatt okergul bakgrunn i sin kjente logo. Forbildet var de mange okerfargede barakkene omkring pumpeparken og de store trebygningene innenfor vollene på Fredriksvern Verft. Det kan synes som om både sjaluppskuret, galeiskurene og skjærbåtskurene er malt gule på M. Bangs Stavern-prospekter fra 1784, men det kan være at de står umalt, slik Hvinden-Haug hevder. De øvrige trebygninger ved verftet synes å være malt med en rødbrun farge blandet med tran.

Peter WesselTordenskiold

Stavern var en av Tordenskiolds viktigste baser i Norge under den dansk-norske sjøkrigen mot Sverige i 1710 – 20. Han brukte Stavern Fort på Citadelløya som hovedbase under sine tokter mot den svenske Gøteborg-eskadren, og havnen var stadig utgangspunkt for hans ledelse av konvoier mellom Norge og Fladstrand ( Fredrikshavn) i Danmark.

Kong Fredrik V.av Danmark-Norge

Den 29. januar 1750 besluttet kong Fredrik V at det skulle anlegges et fortifisert orlogsverft i Stavern. Dette var begynnelsen på Fredriksvern Verft. Kongen var en livsnyter som elsket kvinner og vin. Tiden i København gikk med til besøk på byens vertshus og bordeller, og faren, den strengt religiøse Christian VI, overveide å umyndiggjøre ham. Til tross for, eller kanskje på grunn av, drukkenskapen og utskeielsene, nøt den livlige og livsglade kongen stor popularitet. Kunst og vitenskap fikk gode betingelser og offentlige teaterforestillinger ble tillatt.

Frederiksvern Verft
Som følge av omstillingen av Forsvaret beskrevet i Stortingsproposisjon nr 45, opphørte all militær aktivitet på Fredriksvern Verft i løpet av 2002. Forsvarsbygg overtok eieransvaret og inngikk i april 2002 leieavtale med Justis- og politidirektoratet om bruk av brorparten av det tidligere militære etablissementet. I dag er Fredriksvern Verft ett av 14 festningsverk som er besluttet bevart for fremtiden, organisert under Nasjonale Festningsverk. Det er flere gallerier og museer som er fast etablert på Fredriksvern Verft. Sjøhistorisk Magasin har vært her siden 1996 mens Galeimuséet og galleriene i Steinbrakka og Plankekokeriet kom til i de påfølgende årene. I tillegg kommer de ulike foreningenes skiftende utstillinger i Kadettbrakka. Fredriksvern Verft er i dag vestfolds mest besøkte turistattraktsjon med i overkant av 200 000 besøkende i året.

Eidsvollsmennene:

«Enig og troe indtil Dovre falder»

Det var fire representanter på Eidsvoll fra Stavern. De representerte sjøforsvaret og marinestasjonen i Stavern ved riksforsamlingen. En av de fire var Jens Schou Fabricius, som møtte som kommandant for Fredriksvern verft. Han markerte seg den siste forhandlingsdagen på Eidsvoll, da han etter de stormfulle forhandlinger foreslo den forsonende og høytidelige broder-ringen med løftet; «Enige og troe indtil Dovre falder».

Herman Wildenvey

Dikteren Bygde- og bodde i huset «Hergisheim» i Stavern.
Wildenvey skrev; «Til Stavern vel er ingenting for godt, for Stavern viser seg hvert år på ny, å være eventyrets sommerby – og navnet klinger som var det parolen, for alt som elsker sommeren og solen».
Kunstnerne
I 1910 kom kunstnerne til Citadelløya. Her etablerte de et «friluftsakademi» for kunstnere. Hit kom bla. Christian Krohg, Ørnulf Bast og Odd Nerdrum. Krohg skrev; «Når Christiania gikk oss imot, og det unnlot den sjelden at gjøre, da ble Fredriksvern vår frelse». NBK, «Norske Billedkunstnere» holder fortsatt til i Kommandantboligen på Citadelløya.
Dagens Stavern
I dag er Stavern en liten by med i overkant av 5.000 innbyggere, men sommerstid øker antallet med flere titusen pga alle camperne og hyttegjestene og omsetningen i butikkene syvdobles. Sommerværet generelt på denne delen av Skagerrak-kysten er spesielt gunstig, noe som kanskje forklarer at Meteorologisk Institutt i flere har benyttet Stavernsodden fyr som feriested. Kysthospitalet ble også i sin tid bygget her av klimatiske årsaker. Byen er omgitt av flotte, varierte turområder – både til lands og til vanns. Kyststien, som strekker seg fra Fredriksvern Verft i Stavern til Ødegården ved Helgeroa, er svært populær hele året. Politihøgskolen har etablert seg her med et kurs- og øvingssenter og Fredriksvern Verft utvikles til et kunst- og kultursted.

 

NIKE myten

Seierssymbolet i gudeskikkelse:
«Nike fra Samothrake»

I gresk mytologi, Nike, «Victory», var en gudinne som personifiserte triumf, også kjent som Winged Goddess of Victory. Den romerske tilsvarende var Victoria. Avhengig av timingen av de ulike myter, ble hun beskrevet som datter av Pallas (Titan) og Styx, og søster av Kratos (Strength), Bia (Force) og Zelus (Zeal)

Nike og hennes søsken var nære ledsagere av Zevs, den dominerende guddommelighet i den greske gudeverden. Ifølge klassisk (senere) myte, brakte Styx dem til Zeus når han mønstert allierte til Titan krigen mot de eldre guddommer. Nike overtok rollen som guddommelige vognfører, en rolle som hun ofte er avbildet i klassisk gresk kunst. Nike fløy rundt slagmarkene og belønnet seierherrene med ære og berømmelse.

Nike opptrer med vinger i de fleste statuer og malerier. De fleste andre bevingede guder i den greske gudeverden hadde kaste sine vinger ved klassisk tid. Nike er gudinnen for styrke, hurtighet, og seier. Nike var en meget nær bekjent av Athene, og antas å ha vært på Athenas utstrakte hånd på statuen av Athena i Parthenon. Nike er en av de mest avbildet figurer på greske mynter.

Pallas Athene Gudenes Gudinne: Spyd og Hjelmbærer.

Makten: Nike i sin høyre hånd; spydet i venstre

Og den Gudelike visdommen under hjelmen

Nike her med sitt hodet På.

hever triumfens

laurbær:

Arvesølv etc.

Senterpartiet av Troféskapet i «Krutthuset»
i Stjerneblokka: Luftforsvarstaben Rygge.

Siden «Krutthuset» representerer luftforsvarstaben´s mest brukte konfreranserom, var jeg nødt til å være effektiv i mine gjøremål her, i dette veldekorerte værelse med alle våpenskjold, premier fra skytinger fra både Italia og Mc Gregor Range prydet alle vegger og så dette skapet da med et stort antall pokaler i sølv glitrer om kapp med klenodier fra samband og tekniske detaljer, gjaldt det å fotografere og intervjue mellom øktene.

Høyre fløy:

Venstre fløy:


Major Lars Laudal vår vert og cicerone på Rygge:

 

El Paso

El Paso airport.
Foto: Korporal B.H. Syversen

Legg merke til teksten på tårnveggen: ”Home of the Sun bowl”.

Slik den så ut i 1961.
Våler batteri reiser hjem: Boarding at El Paso airport 1961
EL PASO. ASP 1961. Hjemreise: Fra venstre: Pål Øystein Haldås, Leif Antonsen, Magne Sten Stuhaug, Rolf Eriksen, Odd Gunnar Olsen, Torbjørn Fjærem, Hans Haske, Stewardesse, Kjell T. Olsen, Stewardesse og Steward.

El Paso del Norte og El Paso
Reportasjer, og oversettelser fra engelsk og spansk:
Reportasje: Peter Lindholm

El Paso Skyline Idag:
El Paso fotografert fra Sierra Madres (med teleobjektiv, øverste bildet) i forgrunnen Ciudad Juares og elven Rio Grande på elvens nordre bredd El Pasos skyskrapere. I bakgrunnen The Franklin Mountains (Rocky Mountains utløper mot syd). Fort Bliss oppe til høyre mellom de to fjellkjedene.
Her ser man også klart at det er geografien selv som har gitt navn til dette urabanområdet: Det er passet mellom de to fjellkjeder; i nord The Franklinmountains(en utløperfjellkjede fra Rocky Mountains) og den mexikanske fjellkjeden Sierra Madres, som navngir byen El Paso eller «passet» som da strekker seg fra øst til vest med elven Rio Grande/Rio Bravo som den livgivende rettesnor mot vest og senere mot nordvest og inn i New Mexico.
Downtown El Paso med Ciudad Juarez og Sierra Madres i bakgrunnen.

El Paso del Norte anno 1662

El Paso has a long and rich history. The habitats of Native Americans at Hueco Tanks State Park offer mute testimony of a flourishing civilization that existed almost 2,000 years ago. Long before Europeans reached the area, the Tiguas, the oldest tribe in Texas, had already established a thriving culture.

The historical birth of modern El Paso dates back to 1536 when the first Europeans set foot in the Pass of the North. In 1598, Spanish explorer Juan de Oñáte camped on the banks of the Río Grande and crossed a site west of the present downtown area which he called «El Paso Del Río del Norte», meaning the cropping of the river. This was the first use of the name «El Paso». The Spanish ruled this area for nearly 300 years. México took over El Paso in 1821 and in 1827 Juan María Ponce de León built the first house on the north bank of the Rio Grande. Thirty years later, El Paso acquired its first post office and stage line.

Texas won its independence from México in 1836 and claimed the Rio Grande as part of its southern border. This area, however, remained part of México until the end of the Mexican-American War in 1848. The Treaty of Guadalupe-Hidalgo divided this one community between two nations. This politically divided community remains economically, socially and culturally interdependent.

Ciudad Juárez, México’s largest border city, lies on the southern bank of the Rio Grande river across from El Paso. Founded in 1662, it was renamed in 1888 for President Benito Juárez, one of México’s greatest leaders. (for autentitetens skyld lar jeg denne gå på engelsk:-) P.L.

                                                #####

El Paso er hovedstaden i El Paso County, Texas , USA, og ligger så langt West i Texas Panhandle som man overhodet kan komme med New Mexico i vest og nord og Mexico i sør. Ifølge 2010 folke-tellingen var byens befolkning på 649.121 innbyggere. Den er den sjette største by i Texas , og det 19. største by i USA. Dens by-område dekker hele El Paso County, hvis befolkning i 2010 var 800.647.

El Paso hviler på Rio Grandes bredder (Rio Bravo del Norte) , på tvers av grensen fra Ciudad Juárez, Chihuahua, Mexico, danner de to byer El Paso-Juarez et samlet international storbyområde bundet sammen av broen over Rio Grande eller Rio Bravo(mex) , med Juárez som den betydelig største af de to befolkninger. De to byene har en samlet befolkning på ca. to millioner, to-tredjedele av dem bor i Juárez. Ciudad Juares regnes for tiden som verdens raskest voksende by.

El Paso er hjemstedet til University of Texas i El Paso (grundlagt i 1914 som The Texas State School of Mines og Metallurgi, og senere, Texas Western College; det nuværende navn stammer fra 1967) og under vårt opphold (1957-58) gikk det under navn Texas Western Univeristy.

Fort Bliss: Et av de største militære komplekser i United States of America og derved kanskje i verden, ligger mot øst og nordøst for byen, med utdannelses områder som strekker seg langt mot nord og inn i New Mexico (Mac Gregor Range), og opp til White Sands Missile Range samt beslektede Holloman Air Force Base i Alamogordo.

                                                #####

«River Romance»
Og «The Elephant Butte Dam»

Rio Grande: Mange var de forventningsfulle rykter og romantiske visjoner om det fantastiske land USA og de steder vi der skulle få oppleve: New York, Washington, Fort Belvoir New Orleance, Dallas, El Paso, Fort Bliss og den store sølvglitrende elven Rio Grande som slynget seg gjennom det rustrøde ørkenlandskap med en Cowboy og indianer i full galopp mot en støvsky i horisonten. De siste dager før avreise fra Norge gikk forventningene som varme boller brakkelangs.

Noen yttret ønsker om å fiske i den sagnomsuste eleven og noe ville naturligvis på perm og bade i den beryktede elven som også var viden kjent via western litteraturen, som det ofte bugnet av på «brakka», med sine cowboy possys som krysset nettopp denne elven på jakt efter outlaws og eller wetbacks(våtrumper; meksikanske ulovlig innvandrere).

Stor var skuffelsen dog når man fra broen mellom El Paso og Juarez kunne se ned og betrakte den skittenbrune bekken som rislet i sneglefart i bunnen av elveleiet til den fordums sagnomsuste Rio Grande alias Rio Bravo Del Norte. Hvor var det blitt av den store elven fra alle cowboyfilmene og kiosk-litteraturen?:

The Elephant Butte Dam

Bildet er et postkort fra 1916

Elephant Butte Dam eller Elefantrumpe demningen er en, i betong bygget, tyngdekraft demning i Rio Grande nær Truth of Consequences, New Mexico. Elva ble demmet opp her, og Elephant Butte Reservoar ble ekspropriert til kraft, ferskvann, rekreasjon, landbruksvanning og minske nedstrømsflødet fra en Rio Bravo til en ca. en fot dyp bekk.

Demningen og dammen er en del av » Rio Grande Projectet», et prosjekt for å gi elkraft, landbruksvanning, drikkevann og rekreasjonsområder til sør-sentrale New Mexico og vest Texas. The United States Congress autoriserte byggingen av dammen den 25. februar 1905 og arbeidet ble påbegynte i 1911. Den ble ferdigstilt i 1916, med lov til å begynne fyllingen i 1915.

Elephant Butte Dam er 301 fot (91,7 m) høy, 1,674 fot (510,2 m) lang, inkludert dens overløp og er laget av 618,785 kubikkmeter (473,095 m³) betong. Bredden på toppen av demningen er 18 fot (5,5 m) og 228 fot (69,5 m) på basen.

Dammen kan holde 2,065,010 hektar fot (2,54715 × 109 m3) vann fra en drenering av 28,900 square miles (74850 km ²). Det gir vanning til 178.000 acres (720 km ²) land. Dammen inneholder også en 27945-kilowatt elektrisk motor. Den nåværende turbin ble installert i 1940 og genererer 38449061 kWh per år (pr. 2005). Den ligger på en høyde av 4390 fot (1338 m).

På tidspunktet for byggingen, var dammen den største irrigasjonsdemning som noensinne bygget med unntak av Aswan demningen i Egypt. Det var forventet at demningen skulle tilfalle de lokale innbyggerne en gang når vannskatt og statsskatt hadde refundert regjeringen for demnings-kostnadene. Under byggingen brukte man et system av 3 kabler, som hver har en kapasitet på 15 tonn og et spenn på 1.400 fot (430 m).

Navnet «Elephant Butte» refererer til en vulkansk kjerne som ligner på Devils Tower i Wyoming. Det er nå en øy i innsjøen. Den Butte ble sagt å ha form av en elefant.

Her et mer moderne bilde av The Elephant Butte Dam:
Og det er den øya som stikker opp av basenget som er selve «elefantrumpa». Dette basenget er et yndet turist og utfartsområde som man kan se av alle fritidsbåtene i bildets høyre, øverste del. Hytter kan leies ved breddene og et ferieparadis har oppstått her.

Erik´s El Paso Anno 1958:
El Paso sentrum
Bussen til Fort Bliss
Utsikten fra Scenic Drive over El Paso. I fjern bakgrunn: Ciudad Juarez og Sierra Madres
Civic Center El Paso
Locomotive no. 1. El Paso 1881
Her er vår fieldphotographer Fotografert I Memorial Park med sin Kodak Retina 35 m/m
ALLE FOTOS: Erik Dhelie
Påpasselig har vår fieldphotographer E.D. også fått med seg de mest obligatoriske synssensasjoner

Fort Bliss

FORT BLISS, EL PASO, TEXAS ANNO:1958
Foto: USAF
Fort Bliss med foten av Franklin Mountains oppe til venstre i bildet. Flyvingen som du aner konturen av i nederste venstre hjørne befinner seg omtrent over Rio Grande og El Paso og flyets høyre vinge peker rett inn i Mexico. Slik så det ut i 1958 ved vår ankomst.
Oberst:William Wallace Smith Bliss Memorial Foto: Erik Dhelie.

Oberst William Wallace Smidt Bliss:
Født: August 17, 1815 in New York, United States
Død: August 5, 1853 in Mississippi, United States
Yrke: Soldat.

 

Artikel Oversatt av: Peter Lindholm
Soldaten William Wallace Smith Bliss, ble født i Whitehall, New York, August 17, 1815 og døde uventet av gulsott i Pascagoula, Mississippi, 5. August , 1853. Han var sønn av Captain John Bliss (West Point, 1811) og Olive Hall Simonds og ble uteksaminert ved United States Military Academy i 1833, kun 18 år gammel.

Han ble assisterende professor i matematikk, kun 19 år gammel, ved West Point fra 1834 til 1840, og så assistent adjutant-general ved hovedkvarteret for The Western Military Departments, 1842 til 1845. Gjennom den Mexikansk-Amerikanske krig var han chief of staff to General Zachary Taylor, og deltok aktivt i kampene ved: Palo Alto, Resaca de la Palma, og Buena Vista.

William W. S. Bliss giftet seg med Mary Elizabeth Taylor, yngste datter til Zachary og Margaret Taylor 5 December , 1848. Fra 4 mars 1849 til 9. July , 1850, var han President Taylor private sekretær.

Som en Post Mortem Æresbevisning ble Fort Bliss El Paso Texas oppkaldt efter Oberts Bliss og hans legeme ble flyttet fra Girod Street Cemetery i New Orleans, LA, til Fort Bliss National Cemetery in 1955. Kun tre år før vår ankomst til Fortet.

Slaget ved Palo Alto
Oversatt av: Peter Lindholm
Dette slaget var den første større trefning i den Mexicansk-amerikanske krig og ble utkjempet den 8. maj 1846 på omstridt land ca. 8 km fra våre dagers Brownsville. En styrke på ca. 3.400 mexicanske soldater tilhørende Nord-hæren under ledelse av General Mariano Arista, kom i kamp med en styrke på 2.400 amerikanske soldater – den såkaldte observationshæren.

Slaget inntraff som en følge av mexicanske bestrebelser på å beleire en amerikansk stilling «Fort Texas», som mexicanerne mente var blitt opført på mexicansk jord. General Zachary Taylor, som var ved å få forsyninger fra Port Isabel, hørte kanontorden i det fjerne. Mexicanerne hadde begynt å angripe Fort Texas. General Taylor samlet sine tropper og skyndte sig av sted for å undsette fortet, men ble avskåret av en mexicansk styrke under general Arista. En annen mexicansk styrke på 1.540 mann, inklusive 14 kanoner under general Francisco Meija blev etterlatt ved Fort Brown og Matamoros.

Slaget
General Aristas hær var spredt ut på en 1,5 km lang front, hvilket gjorde et bajonettangrep umulig. I et uventet trekk førte general Taylor sitt artilleri frem for å angripe fienden. Det var the Flying Artillery tactic: Taktikken var å bruke beredent artilleri til å angripe med, for derefter hurtig å flytte det til en ny posisjon og skyte igen, og var blitt utviklet av major Samuel Ringgold som vant slaget for amerikanerne. Det mexicanske artilleri var tungt og langsomt; ubrukelig i de tykke busker og kratt ved Palo Alto. Arista beordret kavaleriangrep for å ramme artilleristerne i flanken, men det amerikanske beredne artilleri var i stand til hurtigt å skifte position og kaste de angripende dragoner tilbake.

Slaget ved Palo Alto
Ringgold døde av sår som han fikk i slaget, men hans død gav moralen et inspirasjonens skudd tværs over Amerika. Da Taylor stod opp neste dag oppdaget han at mexicanerne hadde trukket sig tilbake fra slagmarken og flyttet sin leir til der hvor de møttes neste gang – Resaca de la Palma.

Mexicanerne led store tap sammenlignet med amerikanerne av flere årsaker. Det mexicanske krutt var dårligere enn amerikanernes, hvilket forkortet rekkevidden av deres kanoner og musketter.

Det dårlige krutt hadde en tendens til å eksplodere for tidlig, hvilket fikk mange soldater til å bruke mindre ladninger, hvilket ytterligere forkortet rekkevidden av deres våpen.

Mexicanske soldater hadde som regel meget dårlig trening og var ofte nervøse for det ustabile kruttet.

Mexicanerne hadde våpen som var teknologisk underlegne i forhold til amerikanernes. Aristas menn brugte den britiske Brown Bessmusket, som var det våpen britene brukte under Napoleonskrigene og den amerikanske uavhengighetskrig.

Slagmarken kalles i dag Palo Alto Battlefield National Historic Site og vedlikeholdes av National Park Service.

Fort Bliss Anno 1885
Historisk møte på Fort Bliss i 1913 Til.v General Obergon, General Pancho Villa, General Pershing og over Pershings venstre skulder den da 28 år unge General George S. Patton fra «Vår krig»

Fort Bliss Texas: (foto: ca. 1914)
Kampklargjøring ved Fort Bliss . Fotografiet har blitt en del av dokumentasjonen ved viktige hendelser og etter den gode kvalitet på disse bilder å dømme er det selveste Daguerrotypien med sine store glassplatenegativ som her har vært i aksjon.
(Dette bildet er da også nøye datert: 2609-1915)
***
Foto: Kjell T. Olsen
Korporalene Krüger (t.h.) og Lindholm «slår av en Pall Mall» i påvente av at messa skal åpne. På trappa til kaserna vår i Fort Bliss 1958.

Fotograf Dhelie On Location 1958 etter ordre fra Capt. Davis

Bildet under er tatt etter eksamen på Ajax 225 kurset foran flaggstanga ved PX’en i Fort Bliss høsten 1958

Første rekke fra v.:
Fenr. Einar Nikolai Nilsen, Lt. Vidar Ingebrigtsen, Lt. Roald Skram, Lt. Jakob Kjell Hultgren og Fenr. Asbjørn Norvall Reinsnes

Andre rekke fra v.:
Sersjantene: Toralf Ølver Grande, Leif Peter Ekkroll, Hans Paul Krabbedal, Einar Svinsaas og Oddavar Jarnfinn Åndheim

Tredje rekke fra v.:
Korporalene: Erik Terje Dhelie, Åge Sandvoll, Reidar Klaumann Kjønnerud, Olav Jarl Ekkje, Jens Gudmund Njølstad, Pål Stoltz Kind, Per Jahn Jørgensen, Peter Wessel og Kjell Aubert

***

Nike bataljonen i El Paso Times i 1959.

VÅPEN TIL NORGE – fra venstre i bildet: Luftverninspektør oberst Leif Husjord, sjef for Nikebataljonen oberstløytnant F.Ø.Asbjørnsen, Fort Bliss Missile Center Commander Major General Sam C. Russel og sjefen for Luftforsvaret generalløytnant B.F. Motzfeldt under overrekkelsen av Nikeutstyret fra USA til Norge.

The El Paso Times
Tirsdag 23. april 1959.

Norge Mottar Sine Første Nikeraketter
Oversatt av: Peter Lindholm

De forende staters hær vil overlevere et komplett oppsett Nike fjernstyrte raketter med dertil hørende utsyr; radarer, utskytningsramper og datavogner m.m. til den første norske Nikebataljonen onsdag eftermiddag. Utstyret leveres innenfor rammen av et gjensidig hjelpeprogram. Materiellet vil deretter bli transportert til Norge hvor bataljonen blir den første Nike-enhet i det norske Luftforsvaret.

Denne presentasjonen markerer beredskapen til det norske Luftforsvaret i forhold til andre luftforsvars enheter innen ”the North Atlantic Treaty Organization” – NATO. Den offisielle overekkelsen blir gjort av Major General Sam C Russel ved U.S. Army Air Defence Center, på McGregor Range.

Sjefen for Flyvåpenet generalløytnant B.F. Motzfeldt er her i El Paso sammen med sjefen for den norske Nikebatajonen oberstløytnant F.Ø. Asbjørnsen og generalinspektøren for Luftvernartillleriet oberst Leif Husjord for å offisielt motta Nikeutstyret. 237 mannskaper fra Luftforsvarets Nikebataljon har blitt trenet i både Nike Ajax og Hercules systemene, ved Air Defence Center siden 1957.

Våler Batteri med Kapt. Synnevåg har oppstilling i Fort Bliss 1961.
Kapt. Heming Synnevåg med sitt Våler Batteri ved ferskvannstårnet Fort Blitt Texas USA 1961. Sentralt i forgrunnen Kapt. Annar Kristian Ditlevsen, rett bak Sjt. Leif Furhovden og et skritt bakut høyre for Leif : Vår president: Sjt. Kjell Thore Olsen. Inspirerende bilde, med høy identifikasjonsfaktor, til tross for intens digital re-rekonstruksjon.
FORT BLISS, ASP 1961. Heder til Våler og Trøgstad. Fra høyre Heming Synnevåg, sjef Våler batteri og Torodd Vaage, sjef Trøgstad batteri.
Haakon Lind (t.v.) ved sin elskede 1953 Mercury med en diger V8 med “Dual Barrel Carburetors!”
Til h. Kjell Thore Olsen på Fort Bliss 1958. El Paso Neste?

Opdateret 06/10/2011

Redstone Arsenal Alabama

Vi har fått kontakt med noen av karene som i 1957 ble utdannet som det første norske nikepersonell ved Redstone Arsenal Alabama USA. Vår kontakt som bor i California, blir presentert på denne siden i takt med at innkommede materiale blir komplettert og redigert: Webmaster

MED RAKETTER TIL NORGE

Av Olaf T. Engvig

Etter Dagbladets oppslag sist sommer om stråleskade på NIKE personell er det jobbet en hel del med å oppspore de med det nye rakettsystemet som ville beskytte Østlandet mot atomangrep og krig. Bildet under er av de 15 første rakettspesialistene i Norge. De ble utvalgt blant mange hundre søkere og tatt inn til spesial-førstegangstjeneste og intensiv trening på Tromøya på sensommeren 1957. Samme høst fikk de et kort grunleggende Guided Missile (GM) elektronikk kurs i Stavern (jfr. bildet) før de ble sendt til USA i puljer rett etter jul. Der ble de utdannet i bruk og vedlikehold av det nye våpensystemet. Skolene lå i Alabama og Texas og ga en inngående rakettudannelse i løpet av 1 1/2 år. Artikkelforfatteren er en av disse NIKE-veteranene.

Karene på GM (Guided Missile) bildet fra 1957 er fra venstre: Korporalene Hans Erik Lund, Erik Terje Dhelie, Aage Sandvold, Olaf T. Engvig, Peter Wessel, Jens Gudmund Njølstad, Knut Hagen, Reidar Klaumann Kjønnerød (i dag Klaumann), Hans Fredrik Helmersen, KjellAubert, Harald Vedlog,Olav Jarl Ekkje, Per Jahn Jørgensen, Amund Austgarden og Paul Henrik Hagevik. Sittende foran de to instruktørene Lt. Skjerve og Sjt. Ensrud.

Ni av disse dro til Fort Bliss, El Paso, Texas for å utdannes på rakettene samtidig med at Engvig, Hagen og Helmersen dro til Huntsville, Alabama for opplæring ved OGMS på følgeradar. Det tre gjenværende, Austgarden, Hagevik og Vedlog, kom etter til Alabama en måned senere. De fikk utdannelse på søkeradar og computer.

Like før jul 1957 ble guttene evaluert og fordelt på de forskjellige skolene etter kurs og testing i Stavern. Det inbefattet en full uke med bare prøver og undersøkelser, fra IQ-tester, tidsrelaterte ferdighetstester, refleksjons- og reaksjonstester, puslespill og figurer, legesjekk og samtaler med psykolog som var svært ute etter å høre om forhold og erfaringer med det andre kjønn. Dessuten ble det foretatt en nøye oppsjekk om politiske sympatier, partipolitisk tilhørighet og om det var kommunister i familien. (Dette var under McCarthy-perioden i USA hvor amerikanerne drev heksejakt på personer med kommunistiske sympatier. En av danskene med en onkel i kommunistpartiet forsvant plutselig en dag kort etter ankomsten. Han ble hjemsendt fra USA etter at dette ble oppdaget.)

Over nyttår ble de tre første korporalene sendt til Ordnance Guided Missile School (OGMS) ved Redstone Arsenal i Huntsville, Alabama. De var alle umyndige gutter og ble sendt ut i verden helt på egen hånd. På skolen fikk de en solid opplæring på elektronikken og virkemåten til de to følgeradarene og styresystemet til raketten. Men først måtte de gjennom nye og ganske rigide undersøkelser hos US Army før de ble gitt adgangstegn (badge) til hemmelige installasjoner og fikk innføring i materiale som var hemmeligstemplet. Badgen måtte alltid henge lett synlig på jakkelomma. Den hadde en tykk rød vertikal strek som var adgangstegnet til strengt hemmelige deler av basen på Redstone Arsenal. I tillegg fikk de et skolebevis for OGMS og det amerikanske militære og et NATO-student bevis. Hvis noe skulle skje måtte politi eller andre omgående kontakte amerikanske offiserer ved Redstone Arsenal. Det betød at korporalene ikke var underlagt lokal juridiksjon og at FBI ville være rette organ hvis noen skulle etterforskes. Etter en rask introduksjon om Redstone basen, skolen, NIKE-systemet og andre og større raketter, gikk utdanningen over på å lære om radar generellt, og om radarene de ville få ansvaret for spesiellt. Hver eneste klassetime startet/sluttet med følgende setning: ”This is/was confidential.”

Målfølgeradaren hadde en tynn, kraftig, langtrekkende radarstråle med svært høy frekvens som ble låst fast på det fientlige flyet. Samme hvilken manøver målet foretok ville radaren følge etter og gi fortløpende informasjon med koordinater som oppga posisjonen i azimuth, elevasjon og avstand. Informasjonen gikk via en datamaskin til rakettfølgeradaren. Den var av samme type, og fulgte raketten. Den ga fortløpende beskjed om hvor raketten skulle styre for å treffe målet. Radaren styrte raketten automatisk hele veien. Ved målet ville raketten få en sprengordre som i 96% av alle oppskytninger ville utslette målet. Bare hvis en komponent i systemet plutselig skulle svikte under oppskytningen ville målet ha en sjanse til å unslippe. I slike tilfelle ville raketten sprenge seg selv på vei til målet. Lå feilen i raketten kunne det skytes en ny like etter.

Guided Missile Kurs 2.

Fotografert på Stavern tidlig vår 1958 før de sendes til Redstone Arsenals Alabama USA

Stående rad fra v. Johan Bjørn Pettersen, Gustav Nannestad, Vidar Amundsen, Bjørn Barstad, Hans Jacob Bull, Halvard Dørum, Sverre Wold og Jan Erik Fossum. Sittende foran fra v.: Sjt. Ensrud, Sjt. Torgersen fra Ringebu, Lt. Skjerve, Sjt. Svein Hansen fra Stavern. (Jonn Bekkevold som tjenestegjorde på Skar har bidratt med navn på de to instruktørene som sitter t.h. og t.v. for Lt. Skjerve)