Dugnad på Gardermoen mai 2013

NIKE-veteraner i full sving. Av; Olav R. Søbakk

Innerst på Forsvarets Flysamling; Gardermoen finner man en egen avdeling som omhandler NIKE-bataljonen, en av Luftforsvarets avdelinger som i rundt tre tiår (1960-1991) voktet luftrommet over Østlandet med luftvernmisiler. Avdelingen var kjennetegnet av å være datidens mest teknisk avanserte, og var til en hver tid beredt til å kunne eliminere en hver trussel som nærmet seg Østlandet og spesiellt hovedstadens luftrom.
NIKE-bataljonen er som sagt historie, men takket være ildsjeler i foreningen NNVS
( Norwegian Nike Veteran Society) jobbes det med å kunne formidle denne delen av historien. Et besøk på hjemmesiden deres http://nnvs.skysite.dk er absolutt å anbefale, men også et besøk på Flysamlingen vil gi mye kunnskap om et felt som for mange er en ukjent del av historien. Fra veteranenes side legges både tid, krefter og prestisje i å kunne presentere en til en hver tid presentabel utstilling, og årlige dugnader på NIKE-utstillingen på Flysamlingen er en del av dette arbeidet.
Her kommer en stemningsrapport fra årets dugnad 4. og 5. juni 2013. Undertegnede ankommer Flysamlingen akkurat da det åpner, og dugnadsgjengen er i ferd med å gå til lunsj. Undertegnede slår følge med gjengen inn på lunsjrommet, hvor foreningens president Kjell T. Olsen briefer, samt at aktuelle temaer diskuteres.

Kort intervju med Kjell T. Olsen:
Hva er det som står på programmet for årets dugnad? Full vask av materiell og gulv, vårt gulv skiller seg fra Luftforsvarets øvrige gulv, ved at de er skinnende rene. I tillegg skal kommandoflagget fra Våler batteri henges opp, dette kom som gave til NNVS fra Våler kommune.
Hvor mange aktive medlemer har NNVS som kan stille på slike dugnader? Vangligvis stiller mellom 12-17 mann. Hvor finner vi hovedtyngden av aktive veteraner?
Hovedsakelig på Østlandet, men to befinner seg i Rogaland( Skretting og Kyllingstad) hvorfra de utfører en signifikant tjeneste.
En av rolgalendingene; Mindor Skretting, veteran fra Trøgstad 1962-1965, har reist hele veien fra Jæren for å delta på dugnaden. Skretting bor store deler av året i Thailand, men har vært i Norge siden mars. Han fremhever særlig det sosiale miljøet ,og det å treffe gamle soldatvenner som motivasjon for å delta på dugnader i regi av NNVS.
Den kalde krigen gikk over i historien rundet 1990, hvordan anser du interessen rundt NIKE og den kalde krigen ute blant befolkningen?
Den kalde krigen har fått et økt fokus de senere år, og stadig flere får opp øynene for hvor mange som måtte utføre tjeneste for å holde beredskapen oppe under alle forhold, til enhver tid. Nevnes kan; Luftforsvarets tap av fly og mannskapet i løpet av denne perioden. Merknad fra skribenten: Krefthyppigheten hos veteraner fra NIKE-bataljonen er dessverre også et resultat av konstant beredskap, hemmelighold, men også viljen til å utføre et oppdrag under krevende forhold.
Hvor mange timer kommer dere til å bruke denne, og hvor mange dugnadstimer utfører dere pr år?Denne gangen er det avsatt 18 timer totalt over to dager, hhv 8 og 10 timer.
Etter nærmere to timer med mye historie og fotografering takker undertegnede for seg, konklusjonen er klar; dugnadene i regi av NNVS er i praksis å sikre en viktig – men for mange ukjent -del av vår historie for de kommende generasjoner.
P.S. Skulle du ha tjenestegjort i NIKE-bataljonen, eller kjenne noen som har gjort det, så tips dem om NNVS. Her finner du videre informasjon om foreningen,men også informasjon om medlemskap.

Nes batteri

Korporal/Grenadér Roger Fadum Nes Batteri 1966-69
Hei, fant tilfeldigvis hjemmesidene til NNVS – riktig morsomt.
Selv tjenestegjorde jeg som grenader fra 1966 til 1969.
Først som Aquisition Operatør – senere ble jeg sjekket ut på alle poster i ildledningsvogna.
Fikk også oppleve Fort Bliss, McGregor Missile Range, Ciudad Juarez og Sardinia.

Vedlegger et gammelt bilde av meg selv i vogna.
Vet ikke om det er av interesse, men bruk det gjerne hvis det passer.

Mvh
Roger Fadum

Hei igjen, fant umiddelbart et par fotos fra ASP i USA
og Sardinia – tror det var i hhv. 1967 og 1968.

Nes Batteri På Mac Gregor Range New Mexico 1967-68

Stående fra venstre:Troppsjef løytnant Bjerke, troppsbefal sersjant Selnes, NN, NN,
stabsersjant Vollseth (?), teknisk sjef kaptein Døhl, grenader Færgestad, stabsjersjant Skogstad (?), batterisjef major Aronsen: På huk foran, fra vesntre:NN, NN, flysoldat Syrrist, grenader Hangaard, grenader Roger Fadum, grenader Rønsen, grenader Hylen, NN

Foto fra Sardinia:
Fra venstre: italiensk flysoldat, grenader Færgestad, grenader Hangaard, NN, italiensk flysoldat, grenader NN, grenader Roger Fadum

Skal lete litt rundt i gamle album og se hva jeg kan finne av ytterlige bilder og info – kommer tilbake.

Godt Jobba Roger og Velkommen: Webmaster.

Nes Batteriets GMC. Brannbil

Vaktkommandør Grenadér Roger Fadum klar for utrykking.

***

ONSRUD GARNISON JÆGERKOMPNIETS HOVEDKVARTER
& NES BATTERIETS FORLEGNINGER

Messa vår og baren; her kunne man regelmessig møte Jægerkompaniets oberst Gran som «gikk igjen» og insisterte på å snakke gamle dager. Til.h. et glimt av vår gule spisesal.

Inngangen til admin på Onsrud

MED UNGE ØYNE SETT UTENFRA

Det gledet webmaster stort å motta denne mailen fra en reserveoffiser i Luftforsvaret og samtidig historisk velstudert ung mann med inngående interesse for vårt våpen. En hel del av det han her behandler er for oss velkjent og sikkert også tidligere omhandlet her på forumet, men vinklingen og synspunktene fra en «fra utsiden» er så interessante at artikkelen er mer enn relevant.

HENVENDELSEN

Flysoldat Olav Søbakk hjemme på perm i 1997

«Ved en ren tilfeldiget oppdaget jeg til min glede at dere har opprettet ei side knyttet til NIKE-bataljonen, og har fattet stor interesse for denne, jeg er (desverre) for ung til å ha tjenestegjort ved noe NIKE-batteri, men har som historielærer og reseveroffiser i Luftforsvaret fattet stor interesse for våpenet og den kalde krigen».

Med bakgrunn i dette skrev jeg en artikkel om NIKE-batteriet på Nes, som jeg legger ved denne mailen, og hvis den skulle være av interesse er dere hjertlig velkomne til å bruke den. Artiklen er skrevet med kilder bl.a. hentet fra lokalavisen Raumnes som dekket den første perioden».

NES BATTERI NIKE PÅ ROMERIKE

Av Olav Søbakk

I 1957 fikk Norge tilbud fra USA om å motta en bataljon av det nye luftvernsystemet NIKE, dette var et banebrytende og høyteknologisk bakke-til-luft rakettsystem. Dette var under den kalde krigen, og med tanke på frykten for at Norge skulle bli involvert i amerikansk storpolitikk, ble ikke tilbudet mottatt udelt positivt. Oslo og det sentrale Østlandet var på denne tiden beskyttet av kanonbasert luftvern, hvilket som med den nye våpenteknologien snart ville vise seg avlegs. Stortinget takket derfor samme år ja til å motta bataljonen for å sette den opp rundt Oslo, under forutsetninger og lovnader om at systemet skulle være en integrert del av det norske luftforsvaret, samt ikke skulle utstyres med atomladninger i fredstid.

Hele planleggings- og anleggsfasen var omgitt av mye hemmelighetsskremmeri, samtidig var det slik at ikke mindre enn 600 aktuelle områder ble utredet. Til slutt ble det vedtatt at stillingene skulle legges til Asker, Trøgstad, Våler i Østfold og Nes på Romerike. For Nes sin del var det en periode planlagt å lokalisere batteriet på Fuglefjellet, men etter hvert ble Bøleråsen et mer aktuelt område. Forsvaret fikk kritikk fra lokalbefolkningen for fremferden under disse befaringene, ofte hadde de gjennomført befaringen, før i det hele tatt grunneier var forespurt og informert, både om planene, men også om selve befaringene.

Til slutt ble følgende lokalisering bestemt:

Mannskaper og befal skulle legges til Onsrud leir.

Rakettstillingene skulle legges til Greni

Radar og siktestasjon skulle legges til Bøleråsen.

Bakgrunnen for denne lokaliseringen var flerdelt, men en viktig årsak var at det skulle bygges iht. NATOs spredningskonsept, samt at man ved å legge mannskapene til Onsrud kunne oppnå samdriftsfordeler. Nes kommune ønsket i utgangspunktet at selve forlegningsdelen også skulle legges til Nes, i alle fall tjenesteboliger for befalet slik at kommunen i ”fikk noe igjen” for å være vertskommune for et slikt anlegg, mange fryktet nemlig at Nes skulle bli et mål i en eventuell krig.

I april 1960 ble anlegget erklært operativ, og hadde en oppsetning på ca 77 mann, dette tallet ble presentert i Raumnes i 1959. Ut fra den kalde krigens hemmelighold og graderinger, er det all grunn til å tro at dette antallet var høyere. I tillegg kom grenaderer, befal og offiserer, søsterbatteriet i Asker hadde til sammenligning en bemanning på ca 200 den første tiden, og med tanke på at det her var flere støttefunksjoner som skulle ivaretas, så er det nærliggende å anslå antallet ved Nes batteri til ca 150. I en eventuell krig ville derimot anlegget motta mobiliseringstillegg fra bl.a. HV, og dermed ha en total oppsetning på rundt 1200!!!

Den ”spisse” virksomheten (NIKE-systemet var fullintegret, så det blir feil å omtale rakettene som den operative delen, selv om det var stridsmidlene) lå på Greni, her holdt rakettroppen til. Her var det anlagt tre hangarer, monteringshus, testbygg osv. Til en hver tid sto det ni missiler klare, tre ved hver utskytningsseksjon, og pekte mot himmelen. I tillegg hadde batteriet 14 missiler som lå i beredskap, og var dermed oppsatt med til sammen 23 missiler. Ved en evt oppskytning måtte mannskapene ta dekning i hangarene både pga, at startraketten ville falle ned, men også fordi selve oppskytningen ville suge all oksygen ut av området noen minutter. I første omgang var bataljonen satt opp med raketter av type Ajax, en to-trinnsrakett med en rekkevidde på 50 km, men fra 1958 ble disse byttet ut med den langt kraftigere Hercules, men en rekkevidde på hele 160 km, og en maksimal høyde på 100 000 fot.

På Bøleråsen (dagens Neskollen) lå selve radar og siktestasjonen, det ble her bygget en vei på 1600 meter fra Hvamsmovegen opp til anlegget. Her var det i utgangspunktet tre forskjellige radarer:

LOPAR – Målsøkeradar som søkte luftrommet etter fly, for deretter å identifisere IFF.

TTR – Målfølgeradar som fulgte det valgte målet.

MTR – rakettfølgeradar som styrte det avfyrte missilet mot målet.

Etter hvert ble det installert en fjerde radar, nemlig TRR, Target Ranging Radar, som fulgte målets avstand.

Norge fikk også tilbud om en femte radar, en såkalt HIPAR, dette var en større og kraftigere målsøkeradar, men Norge valgte å takke nei, og heller benytte seg av radardata for den eksisterende kontroll- og varslingssystemet.

Data fra radarene, ble overført til en computer hvor målets avstand og hastighet ble utregnet, etter at missilet var avfyrt ville MTR følge missilet mot målet, også selv om målet bøyde av eller prøvde å komme seg unna. Når missilet var innenfor treffradius ble sprengladningen avfyrt, det at raketten detonerte på kommando ville også si det at de hadde muligheten til å detonere evt raketter som kom ut av kontroll.

Kontroll- og målfølgemateriellet ble opprinnelig levert i containere hvor mannskapene hadde sine faste plasser og funksjoner. Etter hvert ble det nødvendig med sterkere beskyttelse, og containere og generatorer ble bygget inn. På radarområdet var det også et beredskapshus, hvor mannskaper som var i hvilende beredskap (disponible, men hvilende) kunne slappe av, hvor mye rom det ble for hvile var avhengig av beredskapen, under Cubakrisen i 1962, måtte de sove med uniformen på så lenge de var disponible.

På Onsrud garnison ble det bygget egne bygg for batteriets administrasjon og mannskapsforlegning, andre funksjoner som forpleining ble ivaretatt av leiren. Hensikten med denne samlokaliseringen var det vi i dag kjenner som synergi og samlokalisering, men det var et viktig unntak her, nemlig vedlikehold av materiell og kjøretøy, fremfor å benytte seg av de fasiliteter som allerede fantes på Onsrud ble det bestemt at kjøretøy og materiell tilhørende Nes batteri skulle vedlikeholdes ved Gardermoen flystasjon. I 1962 ble det omsider også bosetting av personell tilknyttet batteriet, på Greni, ikke langt fra rakettområdet ble det ferdigstilt befalsboliger.

På linje med de øvrige batteriene var nærområdene ofte besøkt av menn i dress og slips med CD-registrerte biler, disse var ofte på fisketur i nærliggende vann, eller på bærtur utenfor sesongen.

Bataljonen ble oppsatt i 1960, men det tok ikke mange årene før det ble stilt spørsmål om dens eksistens. Et faktum var at om NIKE skulle være effektivt, burde det også utstyres med atomvåpen, slik at hele formasjoner kunne skytes ned. Et annet moment var at det utover 1960- og 70-tallet ble vaskelig å finne deler. Samtidig endret trusselbildet seg gradvis bort fra flyformasjoner og i retning av strategiske missiler. Uavhengig av disse debattene, ble anleggene kontinuerlig modernisert, både rent teknisk, men også arbeider knyttet til fortifikasjoner. I 1980 valgte Danmark å avskaffe sitt NIKE-system, og Norge så ut til å følge samme vei, men etter en omfattende debatt ble det avhjort at NIKE-bataljonen skulle moderniseres og holdes operativ til rundt 1990. Denne moderniseringen ble fullført i 1983, men to av batteriene måtte de neste årene driftes med sterkt redusert bemanning som en følge av kostnadene knyttet til moderniseringen. Disse batteriene var Asker og Nes, Våler og Trøgstad fikk fortsette med samme bemanning som tidligere. Selv om bataljonen, og to av batteriene gikk med redusert drift, var de siste årene fortsatt preget av uro rundt fremtidig eksistens. For å sette dette litt i perspektiv, så ville bataljonen kun være i stand til å holde fire raketter samtidig i en periode på 30 sekunder. Et videre moment var mangel på reservedeler, og at man utover siste halvdel av 1980-tallet så nye tegn fra Øst-Europa, som tilsa at faren for en konflikt var redusert. I 1987 ble bataljonens skjebne beseglet; det første batteriet skulle avvikles i 1988, deretter 1989, Nes batteri ble lagt ned i 1990, og selve bataljonen ble formelt avviklet under en oppstilling på Linderud leir i Oslo i januar 1991.

I 2011 er statusen rundt Nes batteri som følger:

Foto:Tommy Gildseth

Onsrud leir ligger brakk, uten særlig virksomhet, noen av forlegningene har vært brukt som flyktningmottak.

Bøleråsen. Hvem har i dag hørt om Bøleråsen på Nes? Området kalles i dag Neskollen, og restene av radarstasjonen er i dag jevnet med jorda. Enkelte spor i terrenget, tyder på virksomheten, men om noen år er nok dette også historie. Greni og befalsboligene er i dag et eget borettslag, selve utskytningsseksjonen er omgjort til fjernlager.

Det aktive IFC. Nes Batteri på Bøleråsen: Under Den Kalde Krigen

Nes Batteri i Vi Menn

NNVS Hjemmesides medarbeider i romeriksfelten har sendt oss en reportasje; denne gang fra fra nutidens Bøleråsen . Her har naturen gått sin gang og Olav kan kun konstatere at det engang så «varme batteri» fra den «kalde krig» kan komme til å bli et ekskavasjonsområde for fremtidens arkeologer. Her er vår manns seneste rapport fra felten:

(WebMan)

Bilde 1. IFC NES BATTERI IDAG50 År Senere

Tekst og Foto: Olav Søbakk

Jeg tok en tur på Bøleråsen i dag, tungt bevæpnet med digitalkamera, og tok noen bilder for å dokumentere hva som er igjen.Bilde 1. (IFC p-plass) viser veien videre inn etter parkeringsplassen.

Bilde 2. MTR IFCBilde 2 (MTR-IFC) viser( hva jeg tror er) MTR-radaren´s standplass, stikkveien inn til resetene er brutt opp, og gjenngrodd, men det er litt asfalt igjen.

Bilde 3. TTR-IFCBilde 3 (TTR-IFC) viser (hva jeg tror er) restene av TTR-radaren, denne ligger i enden av veien.

Bilde 4. BUNKERENBilde 4) fra bunker viser at selv om anlegget er jevnet med jorden ligger det en og annen gjenstandigjen. Restene av gjerdestolper, kabler,murstein og i dette tilfellet, restene av et luftrør.
Restene av radarene er i dag kun hauger i terrenget, men ved å grave litt i bakken
finner man tydelige spor på at dette ikke er naturlige forhøyninger.
De er nemlig fulle av grønnmalt murstein.

Forørvig er siden kjempefin – og jeg føler meg priviligert som får være med å bidra.

Beste hilsen

Olav R. Søbakk

 

The Oozlefinch

Vår Distingverte Orden  🙂

Ordenen THE OOZLEFINCH er en stor pris som gis til oss NIKE missile-mannskaper. Den demonstrerer spesielle og unike kvaliteter; og selv om kriteriene for prisen er en nøye bevoktet hemmelighet, er den samstundes kjent for å være forhandlingsbar!

OOZLEFINCH’en, er en mytisk fjærløs andefugl,som har en lang og stolt historie ved de mange US Army artillerigrener. Vår bestemte underart tilhører Air Defence Artillery familien som utviklet seg til å besitte unike kvaliteter. Den var helt fjærløs, fløy bakover i supersoniske hastigheter,og kverket en rekke sovjetiske bombefly, som den snappet ut av himmelrummet med sine kraftige klør.
Heraldikk:
Oozlefinch’en er den berusede og berusende, uoffisielle historiske maskoten til Luftforsvarets Artilleri – og tidligere; den amerikanske hærens Kystartilleriet Corps mascot. Oozlefinch’en er portrettert som en fjærløs fugl som flyr baklengs (mot supersoniske hastigheter), og bærer Luftforsvarets og Kystartilleriet´s våpen, oftest en Nike-Hercules Missile. Oozlefinch´en har blitt portrettert i mange forskjellige former og kunstneriske fortolkninger gjennom historien. Oozlemottoet er: «Hvis det flyr, dør det».
Historie:
Det er mange legender der ute om opphavet til oozlefinch´en, men de fleste synes å være enige om at legenden om denne elskelig maskot begynte i 1905 ved Ft. Monroe, Virginia det daværende hjemmet til US Kystartilleri Korps. En kaptein H.M Merriam, uten tvil under påvirkning av alkohol, rapporterte: Jeg ser en storøyet, utfordrende fugl utenfor offisersmessa! Hans beskrivelser av dette syn ble så nøye beskrevet og i detalj skissert at ved liknende anledninger var det fler som hevdet sitt syn av den samme gestalt. Dette satte den kunstnerisk andel av mannskapet i aktivitet, og snart forelå adskillige skisser av vårt hedersmerke, slik vi idag kjenner det. Utenfor omtalte klubb i Monroe ble sågar en statue reist av vårt hederstegn.

Oozlefinch´ens øyne er svært store (radarstore), de kan snu seg 180 grader, og kan se veldig fjernt og veldig klart på himmelen. Visjonen er uhindret av øyelokk eller øyebryn, og øynene er sagt å være i stand til å snu 180 grader slik at Oozlefinch kan se innover, symboliserende behovet for en god leder´s indre refleksjoner.

Oozlefinch´ens (uoffisielle) våpenskjold stammer fra en militær seremoni i 1957 og er heftet med mottoet «Quid ad sceleratorum curamus» leppeløst oversatt «Ikke Faen Om Vi Bryr Oss»
«Kroppen av skjoldet»-”parti per fess”og den heraldiske inndeling indikerer generell trehendthet, Fargen på skjoldet er rødt og svart-rød for Artilleriet, og svart i sorg for de som omkom i terning ved å kaste de laveste ”øyne». Den nedre halvdelen av skjoldet er overgitt minnet om dem som ikke tilhører»The Club», men som stadig stekes av dens. tilhengerne,

Siden Oozlefinchen ble undfanget i kraftig neddopet tilstand etter en tur på basens velbesittede bar kan man gå ut ifra med sarkastisk, historisk fagkunnskap at vårt store hederstegn kan være av særs fiktiv karakter: Dog må bemerkes også rett på linja er; at selv om vår suisidale heder kan være lettere påseilet henger den ikke desto mindre høyt og sågar på snei. Man skal dog gjøre forsiktige ekvasjoner når det dreier seg om analoge hallusinasjoner av en slik notable karakter: De kan nemlig være «Den Femte Kolonne». Webmaster

Hercules myte

Halvguden Herkules

Herkules, gipsskulptur, A 14

Herkules var antikkens superhelt og svarer til grækernes sagnhelt Herakles.Herkules var halvt menneske og halvt gud og måtte utstå 12 oppgaver – en rekke tøffe prøvelser
og utfordringe: Her avbildet i Berthel Thorvaldsens marmor i Glyptoteket København. (Vis a´vis Rådhusets venstre fløy)

Myten om helten og halvguden Herkules

Herkules var sønn av den øverste gud Jupiter og den vakre, dødelige kvinnen Alkmene. Jupiter, som var ekspert i forkledninger, hadde lurt Alkmene til å tro, at han var hennes mann, helten Amfitryon. Dette sidesprang hadde gjort Jupiters kone gudinden Juno rasende. I sitt raseri forsøkte hun derfor å gøre det av med Herkules flere ganger og forfulgte ham lele livet. Det fortelles, at hun sendte to slanger ned til Herkules’ vugge, men at det lille barnet kun rejste sig i vuggen og kvalte slangene med sine bare never.

Andre ganger overførte Juno sin vrede på Herkules, så han blev vanvittig. Det førte til, at han i et raserianfall myrdet sine tre guttebarn. Gudene beordret ham deretter til å tjene Kong Eurysteus i Tiryns i 12 år. Kongen gav Herkules tolv prøvelser, som han skulle utføre for å slippe fri.

I den første prøvelse skulle han drepe den nemeiske løve og bringe skinnet tilbake til kongen. Det var en megtig løve, hvis skind gjorde den usårlig. Pil og sværd kunne ikke trenge gennem det, så Herkules snek seg bak den og dræbte den med sin kølle. Siden bar han skindet som en del af sin drakt.

I Den andre oppgaven skulle Herkules drepe det fryktelige slangeuhyre Hydra med ni hoder, hvorav kun ét var dødeligt.

Den tredje var å bringe en hunhjort med et gyldent gevir levende til kongen.

I en fjerde skulle han bringe kongen det erymanthiske vildsvin levende.

Den femte utfordring var på én dag at rydde Kong Augeias fjøs for det møkk, som hadde samlet seg gennem mange år.

I den sjette skulle han drepe de strymfaliske fugler.

I den syvende skulle han hente tyren fra Kreta.

Den åttende besto i å bringe thrakeren Diomedes’ hopper til Tiryns.

Den niende skulle han hente amazondronningen Hippolytes’ belte.

Den tiende prøvelse besto i å hente Geryons okser fra Erythia.

I den elefte skulle han hente Hesperidernes epler, som ble voktet av en udødelig drage med hundre hoder.

Endelig skulle han i den tolvte prøvelse hente helveteshunden Kerberos med tre hoder fra dødsriket Hades.

Herkules døde, da hans annen kone, Deianeira i sjalusi hadde sendt ham en forgiftet drakt. Den ga ham så mye smerter, at han brendte sig til døde på et bål på Oëlaberget.

Etter hans død besluttede gudene å hylde hans gudommelige herkomst og trakk med et tordenskrall Herkules’ udødelige part opp til himlen, mens hans dødelige legemsdel gikk til dødsriget Hades.

På Olympen, gudenes bolig, forsonte Juno seg med ham og gav ham sin datter, ungdommens gudinne Hebe, til hustru.

Navn i mytologien og i kunsten:
I antikkens greske mytologi het helten Herkules; Herakles. Navnet Herakles har blitt tolket som ’Den Hera berømte’ og henviser sannsynligvis til, at gudinnen Hera forfulgte Herakles, og dermed ga ham mulighet til å vise sin styrke. Webmaster

En annen forkortet variant dog kosmisk utvidet:

Den greske sagnhelt, Herkules, var sønn af guden Zeus og den dødelige Alkmene. Dette blev Zeus kone Hera selvfølgelig grinete over, og forpurret fødslen, så Herkules kom først til verdenen på den fjerde dag i den tiende måned. Selv like efter fødslen prøvede Hera at få hevn, hun sendte to slanger til vuggen, men dem kverket spebarnet med sine bare hender.
Da han blev voksen ville han rejse til Argos, hvor hans slekt stammet fra, men kongen dér, fetteren Eurystheus, betinget seg, at først skulle Herkules udrydde alle de uhyrer, som hjemsøkte landet.
Det blev i alt til tolv bedrifter, som helten klarte på de snedigste vis. Hans endeligt var sørgelig, hanble forelsket i den sjkønne Iole, hvilket hans kone Deianirable ble grinete for;så for å vinne ham tilbage smurte hun en kjortel med Kentaurens blod, i den tro at det var et elskovsmiddel, men da Herkules tok kjortlen på, åt blodet sig inn i hans hud, og gav ham ulidelige smerter. Han la sig på bålet for å bli smerten kvitt, men guderne tar ham og fører ham til Olympen, hvor han fikk Hebe, gudinnen for evig ungdom, til hustru. For å minnes denne heltegud blev han satt på himmelhvelvet.

1) Ras Aalgethi (en knelende mands hode), er en meget stor stjerne, dens diameter er 400 ganger større end Solens, avstanden til den er 430 lysår.
2) Kornephoros, er 105 lysår vekk og lyser som 65 soler.
3) Sarin, er omkring 95 lysår vekk og lyser som 40 soler.
4) M-13, er den nordlige himmels flotteste kuleformede stjernehop, den kan sees som en rund tåkeflekk i mindre kikkerter, og i større bliver den opløst i tusindvis af stjerner.

Ytterligere litteratur:
Burnham’s Celestial Handbook
Fremads Stjerneatlas.
Græske Stjernesagn, Gyldendals Uglebøger.
Gyldendals store stjernehåndbog, David Levy.
Himlens billedbog, E Juul Clausen.
Politikens bog om Stjernebillederne, John Sanford.
Stjernerne Fortæller, Skriver Svendsen.
Stjernehimlen, Henry Nørgaard.
Stjernernes Privatliv, Roy A. Gallant.

Ajax myte

Grekerkjempen Ajax Helten fra Trojanerkrigen

Ajax dreper en vær mens han er vanvittig.

Ajax eller Aias (gresk: Αἴας) var en mytologisk gresk helt, sønn av Telamon og Periboea, og konge av Salamis Han spiller en betydelig rolle i Homer «Iliaden» og dessuten i Episk syklus, en rekke episke dikt om Trojakrigen. For å skille ham fra Ajak, sønn av Oileos (Ajax den mindre), er han kalt for «Telamoniske Ajak», «Større Ajax» eller «Ajax den store». I etruskisk mytologi er han kjent som Aivas Tlamunus.

Homers Iliaden er Ajax beskrevet som en av stor vekst, voldsom skikkelse og den sterkeste av alle akajere (grekere). Han er kjent som «mykernes skanse», han var trent av kentauren Keiron (som også hadde trent hans far Telamon og Akilles’ far Pelevs) på samme tid som Akilles. Han ble beskrevet som ondskapsfull, fryktløs, sterk og mektig, men også med stor dyktighet i nærkamp.

Etter Akilles var Ajax den mest verdifulle krigeren i Agamemnons hær (sammen med Diomedes), men han var ikke like slu og lur som Nestor, Diomedes, Idomeneus, eller Odyssevs. Han ledet sin hær med å bruke et stort bronseskjold dekket av syv kuskinn. Ajax ble ikke skadet i noen av de slagene som er beskrevet i Iliaden, og mest bemerkelsesverdig er at han er den eneste av hovedfigurene på begge sider som ikke mottok noen form for støtte fra de gudene som hadde andel i begivenhetene

NIKE plikt

Obs.Artikler på NNVS websider står for den enkelte signaturs egen regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens eller NNVS meninger. (Red.)

Denne Tråd er forbeholdt vernepliktig befal, grenaderer, korporaler, visekorporaler og menige som har avtjent sin verneplikt ved Nikebataljonen. Dere som kommer innom her på vår hjemmeside og som fyller de overstående kriteria ta kontakt med:

Webmaster Arnt Bostad: bostadarnt@gmail.com

*** ***


Bildet: Sambandskursister på Stavern i 1959. I første rekke; instruktørene. De tretten bak blir fordelt på Nikebatterier og avdelinger. Her får vi etter hvert stifte nærmere bekjennskap med noen av de vernepliktige korporaler som tjenestegjorde ved våre batterier allerede fra 1959/60

*** ***

Fra et kjøligTrøgstad
til det brennhete Texas
Med NIKE-bataljonen til øvelse i USA i 1962

Av Bjørn Henry Syversen

Den norske NIKE-bataljonen deltok i USA på såkalt ASP (Annual Service Practice) hvert år i begynnelsen av 1960-årene. Forfatteren, som avtjente sin verneplikt fra januar 1962 til mai 1963, var så heldig å bli plukket ut på det laget som Trøgstad batteri sendte til Fort Bliss i Texas senhøsten 1962. Alle de fire norske rakettbatteriene, Asker, Nes, Trøgstad og Våler, sendte lag i tillegg til at det kom lag fra en rekke andre NATO-land og fra vertslandet USA. Lagene bemannet hvert sitt NIKE-batteri på rakettskytefeltet McGregor Range i ørkenen i New Mexico for å konkurrere i skarpskyting med raketter mot noen spesialbygde radiostyrte modellfly. Reisen og oppholdet ga meg sterke inntrykk, og jeg har gjort følgende forsøk på å feste noen av disse inntrykkene til papiret:

Det tør være opplagt for en hver at en nittenåring, uten annen utenlandserfaring enn den som var høstet på en busstur til Arvika i 1959 og på Oslo-russens tur med M/S Vistula til København forsommeren 1961, opplevde en tur til Texas og New Mexico som det rene eventyret. At nittenåringen dessuten aldri tidligere hadde vært oppe i et fly gjorde ikke opplevelsen mindre eksotisk.

Kontingenten fra Trøgstad batteri besto for det meste av befal og vervede mannskaper. Jeg var en av de få heldige blant dem som avtjente førstegangstjenesten som fikk sjansen til å delta. Etter noen runder med sikkerhetsklarering og andre spesielle formaliteter begynte de praktiske forberedelsene. Vi fikk andre uniformer i et lettere stoff og dessuten flagg og Norway- merke til å sy på øverst i skulderfeltet på jakke-/ skjorteermet. Nå tilhørte vi landslaget! Flott ID-kort og noe lommepenger ble vi også utstyrt med. Treningen var målrettet i ukene før avreise. Min funksjon på Trøgstad var computeroperatør. I USA skulle jeg fylle en annen funksjon enn den jeg hadde i normal oppsetning hjemme. Jeg måtte derfor trene spesielt med tanke på en rolle som plotter (EWPL).

Fra kjølig høst til het sommer på noen få timer
Høsten var kommet godt i gang i Trøgstad da vi var klare for avreise. 12. oktober 1962 gikk turen med buss til Gardermoen og om bord i en chartret DC-8 maskin fra SAS. Min aller første flytur gikk til Søndre Strømfjord på Grønland. Der ble det anledning til å forlate flyet en kort stund for å besøke flyplassens beskjedne souvenirforretning. Jeg rakk å sende et postkort hjem til broren min før ferden gikk videre vestover. Livet om bord i flyet var eventyrlig. Jeg nøt det hele og var mest imponert over de varme klutene som flyvertinnen kom med om morgenen før vi fikk frokost. I dag, nesten femti år og atskillige flyreiser senere, er jeg langt mer blasert.
De som hadde vært med på ASP tidligere fortalte hva vi hadde i vente og pekte ivrig ut av flyvinduet da vi passerte Rocky Mountains. Det var litt av en overgang fra trøgstadhøsten å møte sommerheten i Texas. På veggen til kontrolltårnet på flyplassen sto det: El Paso – Home of the Sun Bowl. En ganske treffende betegnelse, slo det oss.
Fort Bliss og Biggs Air Force Base

Vi ble innkvartert i en stor kaserne i Fort Bliss, US Army Air Defense Center. Brakkesjefen, en myndig amerikansk oversersjant (sergeant-major), hadde sin egen leilighet i kasernen. Han forlangte umiddelbart at vi organiserte et opplegg med ansvarlige brannvakter og lærte oss rømningsveiene. At det hadde reell interesse skjønte vi da et forferdelig motorleven fikk oss til å skvette høyt. Et blikk ut av vinduet åpenbarte en enorm flykropp som langsomt passerte i veldig lav høyde over kasernetaket. Den digre åttemotors B-52 maskinen hadde landingshjulene ute og skulle ned på Biggs Air Force Base som var nabo til Fort Bliss.

I løpet av oppholdet fikk vi ved ytterligere et par anledninger muligheten til å studere undersiden av disse digre bombeflyene.

Spis nok salt!
I briefingene hjemme før avreise ble vi innprentet at de uvante klimatiske forholdene kunne føre til fysisk ubehag. For å hindre uttørking måtte vi spise salttabletter og disse ble plassert ved en vannspring i kasernen slik at vi skulle huske å ta dem når vi drakk vann.

Terrenget var kjent fra Eldorado og Sentrum kino
Selve øvelsesområdet i ørkenen i nabostaten New Mexico lå i et landskap som vi dro kjensel på fra westernfilmer. Tumble-weeds blåste forbi og det gikk rykter om at noen hadde sett (og hørt) en klapperslange. De første dagene gikk med til å forberede selve skarpskytingen. Det ble gitt poeng for hvordan forberedelsene ble gjennomført, så det var viktig for sluttresultatet at instruksene ble fulgt også i en innledende fase. I de tidligere ASPene hadde nordmennene notert seg for resultater helt i toppklasse. Vi hadde altså noe å forsvare, og så vidt jeg kan huske gjorde heller ikke vår prestasjon skam på nasjonen.

The Tap, chili-saus og Chevrolet
Det var jo tid til annet enn tjenestlige sysler også. The Tap het et serveringssted i sentrum av El Paso. Dette ble et slags stamsted for mange av Trøgstad-karene. Her fikk jeg for første gang i livet stifte bekjentskap med en rett som senere har erobret en solid plass i det norske kostholdet; – hamburgeren. Den falt i smak, men jeg gjorde en vesentlig tabbe da jeg forvekslet ketchup-flasken med flasken som inneholdt chili-saus. Snakk om halsbrann!

Vi var tre stykker som hadde lyst til å komme oss litt omkring, og ble derfor enige om å leie en bil. Det ble en Chevrolet Impala av årets modell, en opplevelse som satte spor hos en bilinteressert norsk soldat. Med den tok vi oss rundt i El Paso og omegn, vi krysset grensen til Mexico og besøkte Ciudad Juarez. Denne grensekryssingen var for øvrig en stor skuffelse. Vi hadde hørt om Rio Grande og forestilte oss den som en virkelig stor elv. Selve navnet tilsa jo det. De få vannpyttene som lå i det tørre elveleiet minnet ikke mye om noe vassdrag i det hele tatt.

Drive-in og Return to Sender
Selvfølgelig måtte vi prøve drive-in-restaurant, som vi bare hadde sett på kino. Det var forresten moro bare å høre på bilradioen; der sang man værmeldingene og dessuten var popmusikken helt moderne. Elvis Presley med Return to sender opplevde vi inne i Impalaen flere uker før den låta nådde norskekysten.
Carlsbad Caverns, NCO-messe og PX

Ett av velferdstiltakene var en fellesutflukt til Carlsbad Caverns, noen fantastiske dryppsteinshuler.
I USA er Non Commissioned Officers (NCO) en fellesbetegnelse for personellgruppen sersjanter og korporaler, og i Fort Bliss fantes en egen NCO-messe. Der var det ulike arrangementer om kveldene. Det var nok litt uvant for de norske sersjantene, som hjemme hadde sin daglige gang i befalsmessa, å bli henvist til en sosial tilværelse i selskap med korporalene. Jeg kan imidlertid ikke erindre at noen kom med mishagsytringer i denne sammenheng. Ellers omfattet tilbudet i Fort Bliss en velutstyrt PX, en butikk med alle slags varer. Jeg har ennå hjemme i skuffen Zippo-lighteren med livstidsgaranti og et noe malingslitt Fort Bliss emblem.

Hjemturen ble preget av storpolitikk og været
Etter 10 dager var eventyret over og vi måtte sette kursen tilbake mot gamlelandet. SAS- maskinen sto klar på flyplassen i El Paso, og på hjemturen mellomlandet vi i New York på Idlewild- (senere JFK) flyplassen. Under oppholdet der fikk vi høre president Kennedys tale i anledning situasjonen på Cuba. Innholdet i den fikk noen og enhver til å bli alvorlig til sinns. På grunn av værforholdene kunne vi ikke gå ned på Gardermoen og havnet derfor på Vestlandet. I passet mitt fra den gangen er jeg stemplet innreist på Stavanger Lufthavn Sola 23. oktober. Meningen var å ta tog fra Stavanger, men plutselig bedret været seg og vi kom av gårde med en Caravelle fra Sola til Gardermoen.

Vi var hjemme igjen, tilbake til høsten og dessuten til høynet beredskap, inndratte permisjoner og styrket vakthold i anledning Cuba-krisen. Men det er en annen historie.

Kort om Bjørn H. Syversen:
Etter militærtjenesten ble jeg utdannet som elektroingeniør – svakstrøm, fra høyskolen i Oslo. Gjennom hele yrkeslivet har jeg arbeidet innenfor telekommunikasjonsfeltet. Først ti år hos Standard Telefon og Kabelfabrik A/S, før jeg begynte i Teledirektoratet i 1977. I 2005 ble jeg førtidspensjonert (AFP) fra Telenor på Fornebu, som overingeniør.
Jeg bor på Høybråten i Oslo, er gift, har tre barn og fire barnebarn. Som pensjonist har jeg engasjert meg i det lokale historielaget, der jeg har vært leder i sju år.
Hver fredag bidrar jeg i lokalavisa Akers Avis Groruddalen med en lokalhistorisk side.

Tilretteleggelse og layout: Peter Lindholm.
(Merk. Bjørn leter etter bilder fra sin tid ved Trøgstad Batteri)

Bjørn H. Syversen:
Har nu funnet de bilder han lette efter og her kommer de:
Alle foto: Korporal Østby
Layout: Peter Lindholm

1. ”Rådslagning” under skarpskytingen på McGregor Range. Jeg er lengst til høyre av de som har lue på. Til venstre for meg står BCO, kaptein Finn A. Svendsen. Jeg gjenkjenner også bakhodene på Bjarne Rian og Nils Johannesen (Mac), dessuten Per Granberg.

2. Jan Ivar Johansen og undertegnede tar en pust i bakken. Syversen til venstre.

3. Nok en pausesituasjon. Jeg er sittende, mens Sturla Fiskum står i døråpningen bak.

4. Flyplassen i El Paso. Legg merke til teksten på tårnveggen: ”Home of the Sun bowl”.

5. Før hjemreise. DC-8- maskinen står klar mens enkelte er opptatt med å fotografere hverandre.

6. Dette bildet er tatt i flyet på vei mot USA. Jeg befinner meg i nedre venstre hjørne. Til høyre, med briller Svein Hermstad og ved hans side Østby (husker ikke fornavnet, men det er han som har tatt bildene.)

7. Vi leide en ny Chevrolet Impala som tok oss rundt i grenseområdet mellom Texas og Mexico. Jan Ivar Johansen ved rattet og jeg selv i baksetet.

Det siste bildet fra Trøgstad fort er tatt i mars 1963. Jeg sitter som nummer to fra venstre,men husker dessverre ikke navnene på de andre på bildet

De av dere som gjenkjenner noen av de avbildede på denne tråd, vennligst kontakt Webmaster: bostadarnt@gmail.com

NIKE museum

NIKE på Forsvarets flysamling Gardermoen.

Formidling av Luftforsvarets og NIKE bn., tradisjoner og historie.
Av: Kjell T. Olsen

Luftforsvarsmuseet (LMU) Bodø og ved Forsvarets flysamling Gardermoen (FFG). Av en flersidig geografisk interesse har NNVS tatt fadderskap for utstillingen ved FFG. Dette har medført at vi sammen med Luftforsvarsmuseets personell og frivillige i 2009 laget en utstilling ved FFG med tekst- og fotoplakater samt istandsetting og rengjøring av alt materiell. Og det ble skikkelig bra!
Med den store jubileumsaktiviteten som ble NIKE bn. til del i 2009 med åpning av NIKE utstillingen ved FFG den 27. april 2009 (!) og så Luftforsvaret og Luftmilitært Samfund`s feiring av ”50 år med rakettbasert luftvern i Luftforsvaret – Launch 2009” i juni, ble det en hovedrolle på NIKE bn. En rolle vi er stolte av og forsøker å uttrykke dette ved utstillingen på Gardermoen.
Ta med barnebarn og øvrig familie og ta en tur til FFG og ta på historien du også!
En gang i året settes dagsordenen på Forsvarets flysamling Gardermoen, NIKE utstillingen, av NNVS. Da er det dugnad med puss og stell, justering og flytting, bygging og teksting!
10-15 medlemmer blir med og gjennomfører dugnadens gjøremål, klarert med major Anders Utgård, sjef Luftforsvarsmuseet. I tillegg til å være i en NIKE materiell omgivelse i to dager er i seg selv en opplevelse og sammen med gode venner og tidligere kolleger blir det skikkelig god trivsel! Vi forlegges på Gardermoen flystasjon etter velvillig innstilling fra sjef 135 Luftving og hans adm. off. God mat og åpen messe på vår ankomstaften gir trivsel av gammelt godt merke! Så meld deg på ved neste korsvei!

De to herrer i forgrunnen: F.v. NNVS´s president Kjell T. Olsen; t.h. sekretær Arnt Bostad presenterer her stolt avdelingen for Nike på Forsvarets Flysamling Gardermoen.
Foto: Peter Lindholm (2011).

NIKE museum på Trøgstad Fort.

Vi avventer materiale fra Norsk Luftfartsmuseum i Bodø og mer tekst og billedmateriale fra Trøgstad-museet.

Norsk Luftfarts Museum Bodø m/Nikeavdeling

 

 

McGregor Range

Norske Raketter Eregeres ved:
McGregor Missile Firing Range, New Mexico 1961

Dette bildet av et av våre batterier på McGregor Range i New Mexico 1961, trenger så definitivt en tekst.

McGregor Range ASP 1960. Leif Brevold (v/tlf.) og Kjell T. Olsen går gjennom launchingprosedyren, overvåket av Amerikansk Instruktør.

Stavern 2011

NNVS STAVERNSAMLING JUNI 2011
Tekst & Foto: Peter St. Lindholm

NNVS sammenkomst i Stavern 13.-15. juni, ble en ubetinget suksess. 24 møtte opp totalt med 21 ved aftenens taffel på Hotell Wassilioff, 23 med «Molly» med legendariske kaptein Marvid; til Staversøya og Gyldenløves sommerhus med historiske sicerone Kåre Christoffersen fra Stavern Event -«de lyse ideer». Her ute på den idylliske øya hvor historien ligger som innbakt i de friske vinder kunne Nikeveteranene innta et gourmetmåltid av finschmecker fiskesuppe med reker og blåskjell servert fra militær termocontainer.

Samling på fiskerbrygga på Stavern i spent avvente på Molly og kapt. Marvid.

Kjell & Kjell; president og kasserer budsjetterer.

Her stevner «Molly «av Stavern mot Citadelløya og de fordums helters dvelested.. Den bolde legenden og kaptein Marvid, kunne ikke dy seg nu som han hadde militærfolk ombord. Han legger ut på utsia øyane og gir oss en husketur i tre meters bølger efter nattens forsinkede vårstorm og han ga seg ikke før alle hadde blitt dynka i det «friske» salte havvann. Riktig godt smakte det å komme i ly for den friske fregattvinden som regjerte på staversøyane i denne tidlige sommertid. Og gjett om det smakte med varm fiskesuppe efter denne «forsommerdåpen».

Blåsjæl(tjukk l) til gourmetsuppen.

Fra militær container serveres en herlig suppe med pan riche avec nykokte blåskjell og nytråla reker.

Hele «suppegjengen» samlet til et feltmåltid under en strålende sol og frisk fregattvinder fra sørøst og overvåket av en høyt hevet utsiktspost, Frederiksverns historiske symbol i bakgrunnen. Her på Citadelløya hvisker vindene om sjøbragder fra Peter Tordenskiolds dager til fiskerlivet i disse fordums fiskerike farvann her ute i oslofjordens vide gap og norges kjeft. Her var det vi fikk deler av vår militære utdanning. Her fikk vi gå i fordums helters fotspor, Jodda Stavern har satt sitt grafiske trykk i våre huskestuer, og ganske spesiellt hos dem som har sans for skjønnhet, historikk, militærhistorie og friske vinder i et romantisk miljø.

MS Molly og Kapt. Marvid tar oss tilbake til Stavern og Wassilloff for skift & Banquette

Intet Stavernbesøk uten nærkontakt med litteraturen. Denne gangen, til stor begeistring fra nikeveteranene, ropte vår historiske ciserone Kåre Kristoffersen til seg Hanna Wildenvey, salige Hermann Wildenvey´s datter og staversbo. Her ved «Staverspiken» av Ørnulf Bast gitt til Stavern Kommune av Anton Schrøder i 1952(den husker vi som; «den enaste jenta i Stavern som snudde ryggen til leiren»)

Etter en deilig frisk seilas med Molly & Kapt. Marvid, dveler man ved den sagnomsuste leirporten hvor selv Peter Wessel Thordenskiold ved påkåmne tilfelder har kommet ravende, under det prangende våpenskiold til Frederik den Femte av Danmark/Norge med dets bolde advarsel.

Det er vanskelig å la være å komme tilbake til Stavern og dets «odør» av stinkende historie, hver et bygg er spekka med karamatisk historikk fra åtte århundreder tilbake og stedet mysser av kunstnere som i de senere år har flyttet inn i «våre» lokaler og i beste sommertid er det kun ståplasser å oppdrive i hele, den en gang, Norges minste by.. Vårt rendez-vous sommern det gyldne år; til reunion, oppsummering, Citadelleutflukt, årlige besøk til Minnehallen m/ en avsluttende banquette på Wassilloff. På bildet posserer 19 av de 23 deltagere på dette symposium; Trio-Heile-Dagar-Til-Ende.

Benket til banquette, avventende den treretters hemmelige menue, Presidenten´s; kongen og våpenets skål, Webmaster tale for maten som havnet i Larviksfjorden og så hver til sitt:
Men først en Backe Gabrielsen eller to, en kopp kaffe og et par timers mimre i Wassiloff´s mellomsalonger mot brygga og Larviksfjorden:

Hellige Barbara

Kult I Nikebataljonen?
Under flystevnet i Oslo kom jeg i samtale med Oberstltn. Dag Helge Tvedt som en tid var troppsjef ved Våler batteri. Han kom til å nevne at han og flere andre artillerister under utdanning hadde deltatt i riter i en slags kult rundt Den Hellige Santa Barbara. Dette låt, for meg, nytt og spennende. Var det en slags kult i bataljonen rundt en, for meg, ukjent gudinne? Og syn for sagn; Santa Barbara er historisk nedtegnet som helgen for bl.a. Artillerister, Ammunisjonslager, Festningsverk og Arsenal.

St. Barbaras Orden og Medalje

Den Hellige Barbara:

Den Hellige Barbara: Skytshelgen for tårn og festninger; for arkitekter, murere, tømrere, bygningsarbeidere, taktekkere, klokkestøpere, smeder, steinhoggere,  gravere, ringere, hattemakere, kokker, skreddere, bønder, sigøynere, fanger, brannvesenet og artillerister; mot lyn og ild, mot feber og pest; mot en plutselig død, særlig av kanonkuler eller ved nedstigning i gruver; en av de 14 nødhjelperne

Den hellige Barbara skal ha blitt født på 200-tallet (?) i Nikomedia i Bithynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia). Hun var muligens en jomfrumartyr som ble drept rundt 303 i forfølgelsene under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herkules (286-305), mens andre kilder sier at det skjedde under keiser Maximinus Thrax (235-38) eller keiser Maximinus Daza (305-13). Men det er nok tvilsomt om hun i det hele tatt har eksistert, og hennes navn står ikke i noe eldre martyrologium. Det såkalte Martyrologium Hieronymianum, som vel oppsto i Nord-Italia etter 520 og omfatter rundt 6.000 navn fra hele Kirken, nevner ikke Barbara i det hele tatt. Det gjør heller ikke Martyrologium Syriacum, som er en fortegnelse over martyrene i øst, bevart i et håndskrift fra 411/412. Hennes greske legende ser ut til å ha vært oppdiktet i en from hensikt, og den opptrer først på 600-tallet.

De forskjellige utgavene av legenden stemmer altså ikke overens med hensyn til tid og sted for hennes martyrium. Tidspunktet varierer mellom år 235 og 313, og stedet skal ha vært enten Antiokia, Heliopolis i Egypt, Roma, Toscana eller Nikomedia. Den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, trodde mest på tradisjonen som hevdet at hennes martyrium skjedde i Nikomedia, og den versjonen ble satt inn i Martyrologium Romanum da han reviderte det på slutten av 1500-tallet. Andre legender sier også at hun ble martyrdrept i Heliopolis (Ba’albek) i Libanon.

Men usikkerheten hindret ikke at Barbaras kult ble svært utbredt, først i øst, og hennes legende opptrer i den hellige Simon Metafrastes legendesamling i andre halvdel av 900-tallet (MPG 116, 301 ff.). I Martyrologium Bedae fra begynnelsen av 700-tallet nevnes hun ikke, mens Martyrologium Romanum parvum eller vetes fra omtrent samme tid forteller om henne. Hennes legende ble også tatt med i de utvidete samlingene av helgenlegender i vesten fra 800-tallet, som den hellige Ado av Vienne og Usuard. Hun kom også med i den salige Jakob de Voragines Legenda Aurea, noe som gjorde at hun ble en svært populær helgen i senmiddelalderen, særlig i Frankrike.

En versjon av legenden forteller at Barbara levde i Nikomedia på slutten av 200-tallet som datter av den velstående hedenske paynim Dioscorus (Dioskuros) [tjenestemann hos keiser Maximian]. Hennes skjønnhet og skarpe forstand var berømt, og de rikeste og vakreste ynglingene i byen kjempet om hennes gunst. Men Barbara avviste alle, da hun følte at det måtte finnes mer i livet som ennå ikke var åpenbart for henne.

Stadig oftere bega hun seg til en liten gruppe av døpte kristne, som på denne tiden levde i skjul i stadig angst for de keiserlige kristenforfølgelsene, og Barbara skjønte at hun hadde funnet livets mening. I følge en versjon av legenden var det selveste Origenes (ca 185-ca 254) som førte henne til kristendommen. Han svarte på hennes skriftlige spørsmål gjennom presten Valentin, som hun kunne besøke fordi hun utga ham for å være lege.

Men Barbaras far var en fanatisk kristenhater, og han merket snart endringene hos datteren. Han bestemte at hun skulle holdes borte fra de kristne, så han bygde et tårn ved huset sitt hvor han kunne sperre datteren inne. [En annen versjon av legenden forteller at han stengte henne inne badehuset sitt for å ta motet fra hennes mange beilere.] Da han kom tilbake fra en kort reise, så han at Barbara hadde fått murerne til å lage tre vinduer i tårnet i stedet for de planlagte to. Den rasende Dioscorus spurte hva dette betydde, og Barbara svarte at det var et symbol for treenigheten. Da hun også fortalte at hun i mellomtiden i hemmelighet hadde mottatt dåpens sakrament, ble han fra seg av raseri og forsøkte å drepe henne, men hun ble på mirakuløst vis reddet ved at gulvet åpnet seg for henne.

Men faren anga henne til provinsens prefekt Martinianus, som var en av de mest forbitrede forfølgerne av kristne. Han lot henne piske, men om natten åpenbarte Kristus seg for henne og leget hennes sår. Så lot prefekten henne piske med blykuler, brente henne med fakler, skar brystene av henne og lot henne løpe naken gjennom byen. Men da kom en engel og leget hennes sår og svøpte hennes nakenhet inn i en hvit kjortel. Da innså prefekten at han ikke kom noen vei med tortur, og dømte henne til døden ved halshogging. Dioscorus selv tilbød seg å drepe datteren, og han tok henne med opp på et fjell, hvor han hevet sverdet og hogg hodet av henne. Det skal ha skjedd den 4. desember 306. Men på vei ned fra fjellet slo lynet ned og drepte ham.

En annen kristen ved navn Juliana skal ha lidd martyrdøden sammen med Barbara. En from kristen ved navn Valentinus gravla de hellige martyrene, og ved graven ble syke helbredet og pilegrimene som kom for å be, fikk trøst og oppmuntring.

Barbara er en av de 14 nødhjelperne. Dette er en gruppe helgener som særlig i middelalderen inntok en særstilling i folkefromheten i Rhinland. De ble anropt i all slags nød, og deres kult bredte seg fra Regensburg og Bamberg til resten av Tyskland, Norden og Ungarn, men hadde liten oppslutning i Frankrike og Italia. De nevnes første gang i 1284 i et avlatsbrev og fremstilles første gang i en gruppe i 1331 i dominikanerklosteret i Regensburg. Høydepunktet for kulten ble nådd på 1400-tallet.

På grunn av Barbaras innesperring ble hun assosiert med tårn og deretter med byggevirksomhet, Som en følge av farens skjebne ble hun anropt som vern mot plutselig død, først ved lynnedslag, men som en videreutvikling av dette også mot en plutselig død forårsaket av kanonkuler eller ved nedstigning i gruver. Dette har gjort at hun senere er blitt vernehelgen for kanonérer og gruvearbeidere. Artilleriregimenter i mange land, inkludert Storbritannia, anser henne således som sin skytshelgen. Ammunisjonsrommet på franske krigsskip kalles fortsatt Sainte-Barbe.

St. Barbara’s Feast Day Ritual

As practiced in Douglas’ Texas Battery, recounted by «Hawk»

Friday Dec 4th is the Feast Day of St. Barbara, patron saint of artillerymen.

We start off with the Master of Ceremony calling the body to order, and recognizes: (1) Anyone who has received the «Order of St. Barbara» or «Molly Pitcher,» and then (2) Those who have received a «Medallion of St. Barbara.»

The MC then recounts the Legend of St. Barbara:
Saint Barbara was the extremely beautiful daughter of a wealthy heathen named Dioscorus, who lived near Nicomedia in Asia Minor. She was so beautiful, her father was fearful that she be demanded in marriage and taken away from him, so he shut her up in a tower to protect her from the outside world. Shortly before embarking on a journey, he commissioned a sumptuous bathhouse to be built for her, approving the design before he departed. Barbara had heard of the teachings of Christ, and while her father was gone, she spent much time in contemplation. From the windows of her tower, she looked out upon the surrounding countryside and marveled at the growing things; the trees, the animals and the people. She decided that all thse must be part of a Master Plan, and that the idols of wood and stone worshipped by her parents must be condemned as false. Gradually she came to accept the Christian faith.
As her belief became firm, she directed that the builders redesign the bathhouse her father had planned, adding a third window so that the three windows might symbolize the Holy Trinity. When her father returned, he was enraged at the changes and infuriated when Barbara acknowledged that she was a Christian. He dragged her before the prefect of the province, who decreed that she be tortured and put to death by beheading. Dioscorus dragged her behind a horse to the top of a mountain, and there he beheaded her with his sword. As he did the deed, there was an enormous clap of thunder, he was struck dead by lightning, and his body consumed.
Saint Barbara lived and died about the year 300 A.D. She was venerated as early as the 7th Century, and the manner of her father’s death caused her to be regarded as the patron saint in time of danger from thunderstorms, fires, and sudden death. When gunpowder made its appearance in the Western world, Saint Barbara was invoked for aid against accidents resulting from explosions, and since early artillery pieces had an unfortunate tendency to explode instead of actually firing the projectile, Saint Barbara became the Patroness of Artillerymen in all of Christendom.
Saint Barbara is usually represented standing by a tower with three windows, carrying the palm of a martyr in her hand. Often, too, she holds a chalice and a sacramental wafer and sometimes cannon are displayed near her. In the present calendars, the Feast of Saint Barbara falls on December 4th, and is traditionally recognized by a formal Dining-In or military dinner, often involving presentation of the Order of Saint Barbara.
The Order of Saint Barbara is an honorary military society of the United States Field Artillery. Both U.S. Marine and Army field artillery, along with their miltary and civilian supporters are eligible for membership. There are two levels of recognition. The most distinguished is the Ancient Order of Saint Barbara, and those who are selected for this honor have achieved long-term, exceptional service to the field artillery surpassing even their brethren in the Honorable Order of Saint Barbara. Members of the Orders are permitted to award the «Medallion of Saint Barbara» to artillerymen who are members of the Field Artillery Association for various achievements.
Thus, Artillerymen of the present are linked with artillerymen of the past in a brotherhood of professionalism, selfless service, and sacrifice symbolized by Saint Barbara.
Now, onto mixing the punch. The honorary «stirrer» constantly stirs the mixture with the artillery saber while the ingredients are added:
Into a large iron kettle, or suitable crock pot, the first soldier pours a container of previous years’ punch, and explains that this represent «Tradition».
The second soldier pours in bright red fruit punch. He explains that this represents the official color of artillery in every army.
The third pours in some dark rum, representing the «Coming of the Storm».
The fourth pours in some deep red wine, which represents the «Bloodshed of Our Brothers».
The fifth pours in golden-colored rum, representing the «Hope of Victory».
The sixth pours in peach brandy, representing «Confiscated Officers’ Stores».
The seventh pours in spring water, representing the «Importance of Fresh Water».
The eighth pours in bourbon, representing the «Southern Gentleman’s Drink».
The ninth pours in lime/lemon juice, to «Ward off scurvy».
The tenth drops in some rose petals, representing «Love for our Women».
The eleventh pours in molasses, representing «Axle Grease», to keep the wheels turning.
The twelfth pours in mixture of lemon juice and brown sugar, «Squeezings from the Sponge».
The thirteenth pours in dark apple cider, «The cleaning water from the Sponge Bucket».
The fourteenth puts in some coffee and parched corn, «Food for the common soldier».
The fifteenth puts in mixture of water and brown sugar, «Mud from the battlefields».
The sixteenth puts in the black cake decoration, «Gunpowder».
The seventeenth puts in chocolate covered cherries, «Canister Shot».
The eighteenth puts in a horse-shoe to «Honor the horses».
After this….. The youngest member of the group is asked to come forward and taste the concoction, to see if it is suitable…. He grimaces, and says, «This won’t do. Something is missing.» The groups wonders what it can be. Finally the oldest member of the group pipes up from the rear, «I know what is missing,» and comes to the front with a wool sock, dusted with powdered sugar, representing the dust of the march. He dusts it off a time or two to scatter the sugar, and throws it into the container, which is stirred again. Then the Commander is asked to come forward and taste it again.
He exhibits an air of sublime pleasure… and orders everyone to come forward and partake.